Dette er kanskje opplagt, men likevel: Det er ikkje dei tjukkaste bøkene som gjev dei største leseopplevingane. Denne romanen er på litt over 100 sider, og mange av sidene har så pass lite tekst at det går rimeleg raskt å lesa boka. Boka har heller ikkje ein historie med oppsiktsvekkande sprell og store vendingar, men det er heller ikkje så viktig.
Me fylgjer Mir og Ruth gjennom den fyrste tida i forholdet deira. Dei prøver seg fram. Dei gjer heilt vanlege ting. Dei snakkar litt med folk dei møter. Dei reiser litt rundt. Dei får nokre plantar til å veksa. Dei et litt eksotisk mat. Og det er omtrent det einaste som skjer. Me anar likevel at det skjer mykje meir, og det er noko av det fine med denne boka: Aanestad deler ikkje ut meir informasjon enn ho må, slik at me som lesarar må fylla det som måtte vera av tomrom. Det er stas.
Guffen tilrår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar