Dei to siste romanane til Vidar Sundstøl har vore finfine. Denne er ikkje like strålande. Det er som om teksten ikkje når like langt inn, og at den fine opptakta til ein roman ikkje vert fulgt opp.
Forteljaren i boka er forfattar. Han vil eigentleg skriva ei bok om Bø-vassdraget. Han har nok mykje av stoffet han treng, men han vert heile tida hefta vekk av tankane sine. Han tenkjer på alt som var. På landskapet som har endra seg. På ei mange tusen år gamal fløyte, laga av eit bein frå ein gribb. Men mest av alt tenkjer han på den sonen han aldri fekk.
Kjærasten hans var gravid, men spontanaborterte tidleg i svangerskapet. Etter at dei to hadde fått den beskjeden frå ein dokter stoppa dei ein stad ved Bø-vassdraget, på ein parkeringsplass som ikkje lenger er open for bilar. Han tenkjer tilbake på alt som ikkje vart sagt, både der og på bilturen heim att.
Her er mykje bra i boka, bevares, men det vert noko uforløyst over det heile.
Guffen er lunken.
Nattsang (2023)
Dag fra natt (2024)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar