Denne boka las eg tidleg i 1990-åra. Eg var rimeleg lunken då, lunken nok til at eg ein gong kom i eit høfleg ordskiftet med ein amerikanar som meinte at dette var ei av dei beste bøkene han hadde lese. Eg vonar at han har funne betre lesestoff seinare.
Temaet for boka er for så vidt greitt nok. Buford flytta frå USA til England seint i 1970-åra. Tidleg i 80-åra var han vitne til at ein gjeng med hooligans kom inn på ein jernbanestasjon, og han vart fascinert av dette opptoget. Buford var ikkje spesielt interessert i fotball, men av di han ville gjera seg betre kjent med hooligan-kulturen gjekk han på fleire kampar. Både før og etter kampane var han saman med hooligans, både i inn- og utland.
I boka fortel han om slike turar. Det største problemet mitt er at han ser ut til å sjå opp til dei, at han tykkjer at valden deira gjer dei til større menn. Han skildrar valdshandlingar, og han lét dei ukritisk frå skryta av både vald og andre brotsverk. Heilt mot slutten skriv han at han byrjar å få nok av det; andre ville fått nok etter nokre titals sider. Det andre problemet med boka heng litt saman med det fyrste - han har ein skrivestil som ikkje er altfor imponerande, der han altså ikkje er kritisk nok. Og det tredje, som rett nok kan forsvarast med at han (kanskje) skriv for eit amerikansk publikum, er at han skriv om sjølve fotballen på ein fagleg veik måte.
Guffen er (framleis) lunken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar