23. juni 2011

En håndfull tid (1989)

Var verkeleg norsk film så dårleg i åttiåra? I mai såg eg Orions belte, og vart overraska over kor dårleg han var. Denne filmen fekk veldig mykje skryt då han kom, og slik han står i minnet mitt var det ein fin film, ei god forteljing om korleis nokre minne kan leva livet ut. I dag var filmen meir patetisk enn poetisk.

Alt er ikkje svart. Martin Martinsen, fint spelt av Espen Schønberg, bur på gamleheim, men dett rett som det er inn i ei drøymeverd der han snakkar med enkja si, som døydde i barselseng medan dei var på Vestlandet for å kjøpa hestar. Han stikk av frå gamleheimen, og går opp att turen dei to gjorde femti år tidlegare, og sjølv om han er gamal og skral, kjem han seg fram til grava hennar før han sjølv døyr. Me ser ikkje så mykje til vandringa hans, det handlar meir om turen dei to gjorde då dei var yngre.

I filmen skjer omtrent det same med ulike personar til ulike tider. Martin er farlaus, Anna vert med han vestover av di faren misbrukar henne, dei to slår seg ned hjå eit par der det manglar både foreldre og ungar, og den gamle Martin er sjølv vitne til at ein far misbruker dotter si. Og Anker, son hans, miste altså mor si alt då han vart fødd. Eg trur det er dette filmskaparane vil seia noko om, kanskje noko om at levetida vår er rimeleg kort, sånn totalt sett, kanskje noko om at folk opplever tid ulikt. Eg veit ikkje, eg får ikkje heilt tak i det. Der er i alle fall nok av klokker i filmen.

Ein pyntar gjerne på minnene sine. For den gamle Martin var tida han hadde saman med Anna den beste tida han hadde hatt; for den unge Martin var hestane langt viktigare. Han ville heller sjå til ei hoppe som venta føll, enn ein kjærast som venta unge.

Det som dreg filmen ned er mangelen på originalitet. Eller rettare, den hyppige bruken av det ein nesten kan kalla klisjear i dårlege norske filmar. Her er det litt av kvart - det er mykje natur, det er mykje blod, det er fuglar, fjell og fjord, det er uekte latter, det er folk som badar nakne, det er incest, det er slakting, det er stavkyrkjer. Det vert for mykje av dette, og når det mot slutten av filmen dukkar opp ein engelsk forfattar som meiner at alle hendingar skjer samtidig, i ulike tidslag, verkar det nesten som om filmen er meint som ein komedie.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar