I 2014 regisserte Paul Thomas Anderson Inherent Vice, ei filmatisering av Thomas Pynchon-romanen med same namn. For ei stund sidan høyrde eg at han skulle laga film basert på Vineland, ein tidlegare roman av Pynchon. Desse planane vart visst endra - Anderson gjekk over til å laga ein film inspirert av Vineland.
Det er lenge sidan eg las den boka, men handlinga er i alle fall lagt til ei anna tid. Det var eit far/dotter-forhold også i romanen, viss eg hugsar rett, og der er jo Pynchon-element her. Her er passeleg med dop-relatert paranoia, og hovudpersonen verkar som ein person Pynchon kunne ha dikta opp. Her er òg nokre komiske scener med Pynchon-preg.
Det handlar om nokre politiske aktivistar, Pat og Perfidia. Ho vert gravid, ho får ei dotter, men greier ikkje familielivet Pat vil ha. Ho forsvinn, og Pat og dottera Charlene går i dekning langt ute på landet. Steven Lockjaw, ein politimann som har ei høne å plukka med Perfidia. Pat veit truleg ikkje at Lockjaw er far til Charlene, og han veit heller ikkje at Lockjaw er vorten så høgrevridd at alt vil rakna for han dersom det kjem fram at han har fått barn med ei farga kvinne. Og den ville jakten er i gang, som det heitte i teikneseriar i gamle dagar.
Det er ein flott film. Historia vert greitt fortalt, kanskje med unntak av den noko veikare opningsbolken, altså fram til Pat og Charlene tek seg dekknamn og flyttar på landet. Det er gode replikkar, god humor, og godt skodespel. Leonardo DiCaprio er solid som Pat, Chase Infiniti er god som Charlene, men best av alle trur eg Sean Penn er, i rolla som Lockjaw, ein politimann det er vanskeleg å finna sympati for.
Guffen tilrår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar