Eg merkar at når eg les biografiar om norske politikarar, vert det gjerne om politikarar frå Arbeidarpartiet. Det er ikkje av di eg er spesielt oppteken av det partiet, eg har aldri røysta på dei og har heller ikkje spesielt store planar om å gjera det, men det var jo det partiet som dominerte norsk politikk på 1900-talet, og som var dei viktigaste bak den norske velferdsstaten. Slik sett var det greitt å plukka med seg denne boka då eg gjekk gjennom bokhyllene til ein avdød slektning.
Nygaardsvold var frå Hommelvik i Trøndelag. Han var aktiv i fagrørsla og kom etter kvart inn i politikken. Frå 1915 sat han på Stortinget, og sjølv om planen heile tida ser ut til å ha vore at han ikkje skulle ha fleire periodar der, vart han sitjande der til 1949. I 1935 vart han statsminister, og han hadde dette vervet til 1945.
Boka er omfattande og detaljert. Berntsen går (sjølvsagt) gjennom heile livet til Nygaard, og han gjer det nesten litt for grundig. I alle fall fram til slutten av 1930-åra tykte eg det vart for detaljert. Men då andre verdskrigen kjem vart det meir interessant. Berntsen følgjer Nygaardsvold og regjeringa minutt for minutt, på veg nordover i landet til Tromsø, og vidare til London. Her kjem me nært innpå Nygaardsvold og dei andre, og ser korleis han får store utfordringar med å bera staur. Utanriksminister Halvdan Koht var ein av dei som meinte mest og høgast, og som difor ofte kom på kant med dei andre i regjeringa. Han gjekk av som utanriksminister i 1941.
Det som skjedde under og etter krigen var òg interessant. Regjeringa i London hadde nok planar om kva som skulle skje etter krigen, men dei vart sett til sides av andre krefter. Einar Gerhardsen og andre i Arbeidarpartiet hadde, saman med representantar for andre parti, lagt eigne planar. Desse vart dels sette i sving før regjeringa var attende. At Nygaardsvold var parkert vart veldig tydeleg då Haakon VII kom attende til Noreg 7. juni 1945 - då stod han ikkje på talarlista (men fekk likevel sleppa til, heilt kort). Han fekk heller ikkje vera med på å utforma vegen vidare. Han laga ikkje noko stort opprør kring dette - ein ting var at han var trøytt og lei, ein annan ting var at han var ekstremt lojal mot partiet.
Guffen tilrår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar