Av og til får eg for meg at eg skal lesa meg gjennom heile forfattarskapar. I juli gjekk eg i gang med både Knut Hamsun og Olav Duun. Begge var av dei store forfattarane i si tid - Hamsun fekk nobelprisen i 1920; Duun mangla ei røyst seks-sju år seinare.
Eg les gjerne fleire bøker samstundes. Tilfellet ville at eg las andreboka til Duun parallelt med denne, som er andreboka til Hamsun. Dei to bøkene kan minna om kvarandre, begge handlar om ein gut som ikkje får ho han vil ha, og begge bøkene går føre seg ein stad på landsbygda. Men det er påfallande kor stor skilnad det er i skriving og oppbygging. Duun verkar stø og sikker; Hamsun famlar seg fram.
Opninga på boka er melodramatisk og vel så det: Etter nokre sider er Bjørger (og broren Tore) foreldrelause. Bjørger har eit uvanleg godt hovud, og han brukar det godt. Ofte, kanskje for ofte, tek han seg til skallen, og like ofte er det nokon som kommenterer eller merkar seg skallen hans. Det store hovudet vert nok nemnt for å visa at denne unge mannen er uvanleg gåverik, men det minner òg om frenologiske tankar. Eg funderte fleire gonger på om Bjørger er meint som eit sjølvportrett; i boka vert fleire av dikta hans trykte, og dette kan (kanskje) vera dikt Hamsun skreiv sjølv, tidlegare i livet?
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Meir Hamsun på kulturguffebloggen
Den gaadefulde (1877)
Victoria (1898)
Telegrafisten (film, 1993)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar