12. april 2016

Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)

Einar Haugen var ein stor amerikansk språkforskar. Han var fødd i USA, men begge foreldra var frå Oppdal, der han òg budde eit par år i oppveksten. Han forska spesielt mykje på det norskamerikanske språket og på tospråklegheit. I føreordet til denne boka skriv han at han i 1938 vart invitert til Oslo for å halda ei foredragsrekkje om norsk språk i Amerika. Foredraga hans vart samla i denne boka, som fyrste gong kom ut i 1939. Ho kom i ny utgåve i 1975, hundreogfemti år etter at den norske masseutvandringa tok til.

Det er ei ujamn bok. I dei fyrste kapitla skriv Haugen om bakgrunnen for utviklinga, og om korleis emigrantane fann seg fotfeste på eit nytt kontinent. Her verkar det for meg som om han har eit svært forenkla bilete på korleis bygde-Noreg var. Han skriv òg litt seinare i boka at lese- og skrivekunna var låg på den norske landsbygda, og det har jo Jostein Fet seinare vist at aldeles ikkje stemmer.

Haugen er betre når han skriv om språket, som jo er fagfeltet hans. Han skriv om korleis norskamerikanarane plukka opp engelske ord, og korleis desse orda oftast skildra noko dei ikkje var vane med frå heimlandet. Han skriv om korleis det var stor skilnad på tale- og skriftspråket til emigrantane. Han skriv om norske stadnamn i USA, og han skriv om korleis personnamn, både føre- og etternamn, vart endra. Så sluttar boka med to kapittel om skrivande norskamerikanarar. Akkurat det har eg lese meir om før, til dømes i den norskamerikanske litteraturhistoria til Orm Øverland. Likevel er Haugen forfriskande klar i talen når han skriv om bøker han ikkje ser verdien av: Om ein forfattar heiter det til dømes at "fortellende evne og dramatisk sans var [Jon] Norstog fullstendig blottet for". (Norstog var forresten ein av dei fremste nynorskdiktarane i Amerika.) Om Valdemar Ager heiter det at "han kan sies å ha innført humoren i norsk-amerikansk litteratur" - det seier truleg mest om dei som kom før han. Økonomien til avisa Decorah-Posten vart redda av at dei trykte Husmandsgutten som føljetong. Boka var skriven av H.A. Foss, og om den boka skriv Haugen at "den røper mangel på dikterisk begavelse, stilen er knudret og ubehjelpelig, og skikkelsene blir ikke stort annet enn dukker som manipuleres av forfatteren".

Guffen tilrår.

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Gudrun Hovde Gvåle: O.E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar