Bruce Springsteen framstår som ein sympatisk kar. Han har gode meiningar, og han er ikkje redd for å ytra dei. Nyleg gav han ut singelen "Streets of Minneapolis", der han er ekstremt kritisk til fridomen Trump har gjeve ICE, og til korleis ICE oppfører seg.
Musikken hans er derimot langt, langt under middels. Han kan godt vera den største artisten eg aldri har høyrt eit heilt album av. Då eg for nokre år sidan las sjølvbiografien hans tenkte eg at kunne prøva igjen, men det var meir enn nok med ein halv song. Men, sidan han er sympatisk, og sidan eg lå som eit slakt på sofaen her om dagen, valde eg å gje filmen ein sjanse.
Det handlar om åra då han vart ei noko større stjerne. Filmen opnar med at turneen hans etter The River vert avslutta. Plata og turneen gjorde han meir populær enn nokosinne, og filmen handlar om den mentale knekken han då fekk. Han isolerer seg, han innleier eit halvhjarta forhold til ei kvinne han møter, og han spelar inn nokre akustiske songar på eit heimestudio. Han får ikkje til å skapa den same kjensla i eit skikkeleg studio og insisterer på at heimeopptaka skal gjevast ut. Plata kjem ut under namnet Nebraska, og sjølv om han nektar å vera med på promotering av plata, sel ho mykje og forsterkar statusen hans.
Det er ein forbausande tannlaus film. Det er uoriginalt, det er klisjefullt, det er ingen spanande dialogar, det er eit skodespel på det jamne, og det er litt uklart kven filmen er laga for. Vil verkeleg dei som likar Springsteen ha ein så puslete film?
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar