1. september 2011

Barbara Sinatra: Lady Blue Eyes. My Life With Frank (2011)

Av og til, når ein les ei bok, funderer ein på kvifor ein kjøpte den boka. For meg var grunnen klar her - Barbara Sinatra var tidlegare gift med Zeppo Marx, den av Marx-brørne det er skrive minst om. Sjølv om dei to vart skilt, kunne det jo henda at ho hadde noko fornuftig å seia om han. Eg rekna ikkje med at ho kom til å presentera eit spesielt nyansert bilete av Sinatra, og det gjer ho heller ikkje.

Ho er litt sånn krig og fred og politikk og religion. At giftarmålet med Sinatra gav ho sjansen til å leva eit liv i luksus var for ho det beste som kunne ha skjedd. Ho vassar i diamantar, ho reiser verda rundt utan å gjera anna enn å vera kone, ho vert kjend med kongar og knektar og skodespelarar og rikfolk, og er svært nøgd med det.

Då Sinatra omsider skulle halda ein konsert i Brasil, var det møtt fram tusenvis av fans utanfor hotellet. Då dei to gjekk ut av bilen, storma alle mot dei, og det var truleg fare for livet. For Barbara Sinatra var ikkje det det viktigaste: "Reaching a bottleneck near the hotel entrance, we were pushed up against the wall as hands started tearing through our clothes. I was wearing real diamond earrings and thought, Good God! I'm gonna lose everything!" Ho dreiv med litt veldedigheitsarbeid, og oppretta mellom anna eit behandlingssenter for mishandla og misbrukte born. Ho foreslo at ein del av behandlinga burde vera at dei vart friserte og sminka, slik at dei kunne sjå seg i spegelen og sjå kor flotte dei eigentleg var. Ho verkar svært oppteken av eigen utsjånad, der er ei rekkje foto av ho i boka, og ho ser ut til å vera ei av desse som, viss det dukkar opp eit kamera, automatisk hentar fram eit smil ho truleg har øvd på.

Det er ikkje tvil om at ho var glad i Sinatra. Det er ikkje måte på kor mykje godt ho kan seia om han. Han var omtenksam, romantisk, god kokk, glad i folk, glad i dyr, rettferdig, osb. Andre har hevda at han hadde nærkontakt med mafiaen, men det stemmer ikkje, skriv ho. Han kjende nokre av dei, men det var berre av di dei åtte klubbar han song i.

Alt i alt vert det for mykje skryt. Ho rosar Sinatra, men skryt òg mykje av seg sjølv. Og det vert veldig overflatisk, og det vert for mykje namedropping. Med ein meir kritisk redaktør kunne ho sikkert hatt mykje godt å fortelja, no vert det mest svada. Nokre artige og interessante anekdotar dukkar opp histen og pisten, men det er alt.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Sinatra på kulturguffebloggen
Anthony Summers og Robbyn Swan: Sinatra. The Life (2005)
Sinatra. All or Nothing at All (2015)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar