25. mai 2012

Ragnvald Vaage: Isløysing (1924)

To sysken, ein bror og ei syster, bur saman. Systera er sjuk. I skogen står det to barlinder, som for den sjuke systera representerer dei to syskena. Systera døyr. Slik er det i denne boka, i Fuglane er det broren som er den sjuke, og som ser dei to trea. Og som døyr. I Isløysing er her altså element som kan minna om sjølvaste Vesaas, og der er meir: Hovudpersonen, Ivar, er odelsgut, men vil helst skriva bøker om dei store spørsmåla. Han vert dregen mellom skriving og gardsdrift, og mellom by og land. Noko roman i Vesaas-klassen er dette likevel ikkje. Han kom ut året etter at Vesaas debuterte, slik at det er absolutt ikkje snakk om at Vaage berre kopierte Vesaas.

Far til Ivar døydde for nokre år sidan. Systera, Margit, har drive garden i påvente av at Ivar skal flytta heimatt frå byen, der han etter beste evne livnærer seg som forfattar. Han kjem heim for å skriva ferdig ein roman, og den fyrste halvdelen av Isløysing er glimrande. Ivar vert dregen i mange retningar, men er klar på kva han vil. Opphaldet på heimegarden er midlertidig, han vil attende til byen, og vekk frå dette innestengde bygdesamfunnet, der ingen forstår han og skrivinga hans. Og så langt tenkte eg at det var dette som var isløysinga, det at han greidde å fri seg frå dei slektsledda som kika på han.

Men så snur alt. Sjukdomen til systera forverrar seg, og dokteren seier at det ikkje er meir han kan gjera. Ivar tek over gardsdrifta, og finn at det er dette han vil. Romanen han arbeidde med får han i retur frå forlaget, som skriv at romanen har ein frigjerande realisme og ein intim karakteristikk, men at slutten må omarbeidast, slik at han kjem i samsvar med grunnsynet i resten av boka. Slik opplevde eg denne romanen - etter den glimrande opninga tapar det seg, og vert ei bok der det vert heilt opplagt kva som kjem til å skje. Ja, han og systera vert forsona. Ja, han legg vekk skrivinga, og brenn like godt opp romanmanuset. Ja, han dyrkar opp myra som tok knekken på far hans. Ja, han får ho jenta han trudde ikkje ville ha ho. Siste delen vert så føreseieleg og harmonisk at det nesten var vanskeleg å tru at dette var skrive av same forfattaren som skreiv opninga.

Boka har eit godt språk, med ei rekkje fine naturskildringar, og med gode setningar som "han slaar for mange vitsar; det er som aa leva paa kjeks", eller "stundom tykkjer eg at eg er som eit stykke havbotn."

Guffen er lunken.


Fleire gamle fjell i syningom på Kulturguffebloggen:
Stefan Frich: Fraa arbeidslive mitt (1922)
Hans Seland: Aar og dagar (1931)
Olav Sletto: Per Spegil (1939)

Johannes Arneson: År eg minnest, menn eg møtte (1961)
Olav Midttun: Livsminne (1971)

Jørund Telnes: Guro Heddelid (1972)
Bjarne Slapgard: Mellom øktene (1975)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar