25. august 2013

Thomas B. Marquis: Keep the Last Bullet for Yourself (1976)

Slaget ved elva Little Bighorn i 1876, der rundt 270 amerikanske soldatar miste livet i kamp med Sioux- og Cheyenne-krigarar, er eit av dei mest vidgjetne i amerikansk historie. Det er skrive ei rekkje bøker om det, det er filma og måla, og det vert stadig referert til det på ulike måtar. Denne boka har ei litt anna framstilling av det som skjedde, og det kontroversielle innhaldet i boka skal ha vore grunnen til at Marquis ikkje fekk publisert det då han skreiv det, i 1930-åra.

Marquis låg eitt steg framom andre som skreiv om slaget. Han kunne teiknspråket til indianarane, og mykje av det som står her er basert på det dei fortalde. I alle fall det som handlar om den delen der Custer og mennene hans fall. Ingen kvitingar overlevde, slik at andre som har skrive om det har måtta gå omvegen om tolk, eller basert seg på det dei andre kvitingane, som var langt unna, har fortalt. Slik har det bygd seg opp ein myte om at Custer stod som ein påle, tok med seg mange indianarar i døden, og var ein av dei siste som døydde.

Indianarane Marquis snakka med fortalde ei heilt anna historie. Det er rett at dei 270 vart omringa av indianarar, men noko stort slag å snakka om var det ikkje, hevdar dei. Svært mange av soldatane til Custer mangla erfaring frå slag med indianarar, dei vart vitskremde, og mange av dei vart så redde for å verta fanga og torturerte av indianarar at dei tok livet av seg sjølv, eller bad andre soldatar om å skyta dei. Marquis finn ikkje noko anna truverdig forklaring - 270 soldatar burde vera i stand til å forsvara seg mot langt fleire indianarar. Nokre har hevda at soldatane hadde dårlege våpen, men det er feil. Nokre har hevda at dei var fulle (eller bakfulle), men det er òg feil. Dei fekk panikk, rett og slett.

Det er ein interessant hypotese, og det kan godt vera noko i det. Han viser at det ikkje var uvanleg at kvitingar heller tok sjølvmord enn å verta fanga av indianarane, og han har altså snakka med mange som var med i slaget. Likevel er ikkje hypotesen akseptert, heller ikkje no, såpass lenge etter slaget at ein har eit meir nyansert bilete på kva som skjedde. Det er ikkje lenger tvil om kven som invaderte andre sitt land, men sjølv om sympatien no i langt større grad ligg hjå indianarane, er det vanleg å rekna at Custer og mennene hans faktisk slåst så lenge dei kunne.

Guffen tilrår.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar