4. mai 2010

Anders Hovden: Attersyn (1943)

Sjølvbiografiar er ein spanande sjanger. Her har forfattarane sjølve sortert vekk det dei ikkje vil ha med, dei har høvet til å framstilla seg i eit betre ljos enn ein annan forfattar ville gjort, om dei skulle skrive biografi om vedkomande. Likevel finst det sjølvsagt sjølvbiografiar som er nøkterne, og som ikkje reknar ein sjølvbiografi som ei skrytebok. Anders Hovden er ikkje ein av dei. Sjølv om han av og til freistar å tona seg sjølv ned, greier han det ikkje. Mest av alt framstår han som ein spradebasse.

Hovden var ein viktig mann, i den tidlege målreisinga. Han var nynorskprest i fire bokmålsområde, og auka nok toleransen for nynorsk desse stadene. Han skreiv mange dikt og salmar, og nokre få av desse er framleis mykje brukt, til dømes "Fagert er landet". Han var med i nemnda som arbeidde fram Nynorsk Salmebok i 1925. Han var mykje brukt som folketalar, og var òg med i mange ordskifte om nynorsk.

At han var viktig er likevel ikkje det same som at han er sympatisk. Sjølv om han fortener respekt for alt han gjorde, framstår han i denne boka sjeldan som ein person eg kunne tenkt meg å ha kjent. Han verkar altfor oppteken av å framheva seg sjølv. Han smør òg tjukt på, det er ikkje måte på kor gale dei som har det gale har det, medan dei som har det bra har det ekstremt bra.

Sjølv om han arbeidde som prest i mange år, eg trur han skriv at det var førti, står det lite om kvar han står teologisk. I denne boka er det viktig for han å få fram kva rolle han spelte i målreisinga. Han har fire store heltar - Ivar Aasen, Per Sivle, og foreldra sine. Desse går igjen gjennom store delar av boka,s om fyrste gong kom i 1926. Denne utgåva, som kom same året Hovden døydde, har eit tillegg, der han ramsar opp ei rekkje andre målfolk han har hatt kontakt med. Det tillegget fungerer dårleg.

Han har eit godt og variert språk. Det er litt forelda, her er ei rekkje ord og uttrykk eg ikkje kjenner. Om oppveksten i Hovdebygda skriv han til dømes at "det var slit og sleping, ideleg tjåk og trav frå tidleg morgon til seine kvelden året rundt på desse tungbrukte gardane, og vinningi var syrgjeleg liti." Au au au.

Han var oppteken av at ting skulle vera norsk. Som alle gode målmenn var han ein tur til Island, men der var han skuffa over kva som møtte han: "Men då me kom inn på hamni i Reykjavik, helste eit dansk krigsskip oss med å spela: "Kon Christian ved højen mast i røg og damp". Er det dansk "røg og damp" her med? Er det ikkje rein norsk luft her dess heller? Kor danskdomen hev ete og pjatta seg inn på alt som norskt er!" Han var til USA i 1913, og på båten heim såg han for fyrste gong "denne amerikanske negerdansen, og vart plaga av den tome, buldrande musikken på heile heimferdi; me eignar til oss berre bermen av den engelsk-amerikanske påverknad." Også ein annan stad i boka er han inne på dette, at me ikkje tel til oss det som er godt ved det amerikanske samfunnet, berre det dårlege. Sjølv minner han ikkje så reint lite om ein amerikanar, i alle fall i veremåte.

Hovden har skrive ei lita bok om Ivar Aasen. Dei som er mest interesserte i fakta bør halda seg vekke frå den boka. Også i Attersyn er det fare for at fakta må dobbelsjekkast med andre kjelder. Ser ein bort frå slike innvendingar, kan ein få utbyte av boka. Viss ein ikkje får nok av Hovden.

Guffen er lunken.

1 kommentar:

  1. det kunne tenkjast at klokka kunne seie noko, men det verkar fåfengd. ho er spart for mykje.

    SvarSlett