Francis Bull var professor i litteratur. Han var òg styremedlem i Nationaltheatret, og det skal ha vore grunnen til at han i 1941 vart arrestert av dei tyske okkupantane. Han sat i fangeleiren Grini i godt og vel tre år. Her fekk han ei sentral rolle mellom dei innsette, og han heldt mellom anna mange foredrag og talar. Han tala heile tida utan manuskript, men han skriv at han etter at han var sluppe fri rekonstruerte han talane/foredraga etter minnet. Her er 13 av dei samla.
I føreordet skriv han òg at han skreiv manuset då han sat på Grini, i eit rom der tyskarane så godt som aldri kom. Det kom likevel ein brutal tyskar inn då manuskriptet var så godt som ferdig, og Bull vart avhøyrt om dette. Det verkar som om dei som avhøyrde han respekterte at han var vitskapsmann, og at han difor hadde behov for å få tankane sine ned på papiret, men dei meinte at det han tala om var altfor politisk, med motstand mot tyskarane. Bull forsvarte seg, og greidde å vri seg unna.
Det verkar rart, i alle fall viss det er fullt samsvar mellom manuskriptet han skreiv på Grini, og manuskriptet han laga etter at han var fri. I dei fleste talane skriv han om forfattarar og litterære verk, og det er ikkje vanskeleg å sjå at han har valt ut dikt og diktarar som var spesielt aktuelle under krigen. Det handlar mest om dei gamle gudane, han skriv til dømes om Bjørnson, Ibsen og Holberg. Han skriv til dømes om det han kallar fedrelandssongane til Bjørnson, og det må ha vore eit farleg tema. Endå meir risikabelt må det ha vore å snakka om Wergeland og diktsamlingane Jøden og Jødinden, der han refererer korleis Wergeland kjempa for at jødar skulle få koma inn i Noreg.
Det er fine talar, og det er fint å tenkja på at dei vart haldne i ein fangeleir. Det er nærliggjande å tru at mange av dei som høyrde på ikkje hadde stor kjennskap til det og dei Bull snakka om, men dei som høyrde på fekk likevel eit døme på den krafta som kan liggja i litteraturen.
Guffen tilrår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar