For ei flott bok. Dei fyrste kapittela er på det jamne, men Robinson bruker dei til å få på plass grunnlaget for forteljinga ho eigentleg vil få fram: Forteljinga om korleis Ruth veks til.
Mora til Ruth og systera Lucille tek livet sitt. Bestemora deira tek seg av ho, men ho vert drepen i ei togulukke. Dei to svigersystrene til bestemora flyttar inn for å ta seg av dei to jentene, og det går ikkje så bra. Så tek det heile seg opp: Den litt meir fritenkjande tanta deira, Sylvie, dukkar opp. Ho var syster til mora og den i slekta dei to jentene visste minst om. Ruth og Lucille får det svært fritt ei tid, dei skulkar skulen og får støtte hjå Sylvie. Heilt til det kjem til eit brot mellom Ruth og Lucille. Lucille flyttar ut; Ruth er lojal mot Sylvie.
Det er gripande, det er alvorleg, det er komisk - her er omtrent alt me kan forlanga av ein roman. Det er finfine dialogar, flotte skildringar av folk og natur, og det kjem fleire overraskingar. Måten Ruth endrar seg på er flott skildra, der ho gradvis ser Sylvie som eit ideal og vert meir og meir som ho. Handlinga er lagt til ein fiktiv småby i Idaho, forresten, men eg tok meg sjølv i å heile tida tenkja at dette var i Canada. Eg trur den viktigaste grunnen er at mykje minte meg om bøkene til Alice Munro, og det er jo vanskeleg å dela ut meir rosande ord enn det.
Guffen tilrår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar