Bonnie Parker og Clyde Barrow vaks begge opp i Texas, og møtte kvarandre fyrste gong i 1930. Bonnie var då tjue år gamal, og hadde nyleg gått frå mannen ho gifta seg med fire år tidlegare. Den eitt år eldre Clyde hadde gått inn og ut av fengsel dei siste åra. Dei slo seg saman, køyrde frå by til by, rana bankar og butikkar, og kom ofte i skotvekslingar med politi og andre, saman med andre som slo seg saman med dei. Dei, altså gjengen, tok livet av minst ti personar, og dei to hovudpersonane vart drepne i 1934, då seks politimenn låg i dekning og venta på at bilen deira passerte. Dei to skal ha vorte skotne minst femti gonger kvar.
Så pass ivrige bandittar har lett for å verta legendariske, og det er ikkje vanskeleg å skjøna at det var freistande å laga ein film om dei. Det som derimot er vanskeleg å skjøna er at filmen er så livlaus og lite engasjerande. Dei to plukkar fyrst opp ein ung og enkel kar, seinare tek dei med seg bror til Clyde, som kjem på besøk saman med kona si. Mellom dei to kvinnene er det dårleg stemning, og det er meir liv i scenene der dei to kranglar enn i scenene der bandittgjengen er i skotveksling med politiet.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar