27. november 2019

Sigurd Hoel: Møte ved milepelen (1947)

Ein roman om krigen, og om tida etterpå. Eg-personen i boka prøver å finna svar på eit stort spørsmål: Kvifor vart nokre nordmenn landssvikarar? Han tenkjer på dei han vaks opp saman med, dei han studerte saman med, dei som under krigen var gode nordmenn og dei som gjekk over til den andre sida. Han finn ikkje nokre gode svar på spørsmålet sitt, og konkluderer med at det ikkje finst noko mønster.

Romanen fortel om nokre år tidleg i 1920-åra, om hendingar under krigen, og vert avslutta med nokre tankar frå fredstida etter krigen. Eg-personen studerer i Oslo, og vert naturleg nok kjend med mange, både kvinner og menn. Han er ikkje av dei ivrigaste når det gjeld kvinner - han vert kalla "den plettfrie", og i alle fall i denne teksten prøver han å leva opp til det ryktet. Men han har forhold til fleire kvinner, og eitt av desse forholda spelar ei rolle under krigen.

Han vert teken av tyskarane i ein by utanfor Oslo, og lærer a) at ho kvinna er gift med ein han kjende tjue år tidlegare, og som no er ein leiande nazist i småbyen, og b) ho hadde slettes ikkje teke abort for tjue år sidan. Han ser at son hennar er prikklik seg sjølv, og skjønar at han er faren. Diverre er sonen like ivrig nazist som faren.

Etter ein innleiande del der me får høyra om korleis heimen til eg-personen er ein skjulestad for nordmenn på flukt, kjem det ein lang del om 1920-åra. Denne er den lengste, og det er òg den der det skjer minst. Så kjem hendingane frå 1943, med det som er av dramatikk i boka. Det er ei ujamn bok, men tidvis er det godkjent, det Hoel skriv.

Guffen er lunken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar