Det er vel dette eg vanlegvis skriv etter å ha lese ei bok i klassikar-serien til Skald: Det aller finaste med å vera abonnent her er at eg får tilsendt bøker av forfattarar eg truleg burde ha lese noko av. Thomas Mann er ein slik forfattar. Det står minst éi bok av han ein stad i huset, men eg trur ikkje eg har lese noko av han før.
Gav dette meirsmak? Nja. Her er tre noveller i boka - "Tonio Kröger", "Døden i Venezia" og "Mario og trollmannen". Dei to fyrste er rimeleg like i tone (og innhald), den siste er meir lystig. "Tonio Kröger" er noko langdryg, der hovudpersonen/forteljaren legg ut på ei reise gjennom Europa. Både i denne og i "Døden i Venezia" er hovudpersonen forfattar, og begge desse forfattarane ser ut til å vera over snittet interesserte i unge, vakre gutar. "Døden i Venezia" er betre, der forteljaren endar opp i Venezia. Byen vert råka av ein dødeleg epidemi, men han greier ikkje reisa vekk - han vil vera der den unge guten han drøymer om er.
"Mario og Trollmannen" handlar om ei framsyning på eit sirkus, der ein hypnotisør trollbind publikummet sitt. Trollmannen (i den siste novella) og forteljarane (i dei to fyrste) har noko til felles: Dei skapar illusjonar som folk kan gå inn i.
Guffen er lunken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar