For lenge sidan skreiv eg ein kronikk i BT om Kensingtonsteinen. Det var hundre år sidan han vart gravd opp, og eg gjekk gjennom historia til steinen. Ein kar frå Bergen tok til motmæle, og me utveksla nokre lesarbrev med kvarandre før BT gjekk lei. Eitt argument kom han tilbake til heile tida: Grunnen til at Hjalmar Holand aldri fekk aksept for påstandane sine var at heile akademia vende han ryggen og avviste han i samla flokk.
Eg fekk litt same kjensla her. Thor Heyerdahl var ein eventyrar med god fantasi, som lanserte mange nye teoriar innanfor fleire fagfelt. Eg kjenner korkje teoriar eller fagfelta hans godt, men når han ikkje får gjennomslag er det ofte dei lærde og professorane som set seg på bakbeina. I alle fall i denne boka, der han sjølv fortel om liv og gjerning.
Det eg saknar i boka er ein betre gjennomgang av både hypotesane hans, og motargumenta som kom opp. Han fortel fleire gonger om at han har møtt motstandarar til debatt og der dei har skifta meining eller tona ned motargumenta sine. Eg ser i Norsk Biografisk Leksikon at få forskarar støttar han. Under lesinga av boka fekk eg fleire gonger kjensla av at han fann det han leitte etter, og det er jo ikkje noko godt utgangspunkt for forsking.
Boka er rimeleg lettlesen. Heyerdahl er ein skribent på det jamne, med eit språk som ikkje er like livfullt og fantasirikt som hypotesane hans.
Guffen kan ikkje tilrå dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar