16. november 2009

James Loewen: Lies my Teacher told me (2007)

Korleis får du høyra om dei bøkene du les? For mange år sidan las eg eit intervju med Howard Zinn, som mellom anna har skrive den glimrande A People's History of the United States, ei historiebok der folk flest, og ikkje kongar og knektar, står sentralt. I intervjuet vart han beden om å tilrå fem bøker. Eg hugsar ikkje kva dei fire andre bøkene var, men eg hugsar denne eine boka. Kanskje det kom av at tittelen er god, kanskje det var heilt andre grunnar.

Tidlegare i år las eg ein teikneserie basert på boka til Zinn, og neste gong eg tok ein runde innom Amazon, kom eg til å tenkja på boka til Loewen.

Boka var vel verdt ventetida. Dette er ei utvida utgåve av boka, som fyrste gong kom i 1995. I denne nye versjonen har han gått gjennom atten lærebøker i historie, seks fleire enn i 1995. Alle desse vert brukte i amerikanske highschoolar.

Han påviser mange feil og feige utvegar. Kortversjonen er at alle historiebøkene er skrivne ut frå eit anglo-amerikansk perspektiv, eit kvitt perspektiv, der alle med andre hudfargar eller andre meiningar ikkje får rare plassen. Eit døme kan vera at lærebøkene skapar inntrykk av at etter borgarkrigen, der slavemotstandarane i nord vann, var det omtrent slutt på rasediskrimineringa i USA. Loewen viser at slik var det slett ikkje, det tok seg heller opp fram mot hundreårsskiftet, og sjølv om tilhøva har betra seg dei siste åra, er det framleis langt frå godt nok.

Loewen stiller spørsmål med kvifor ein underviser historie på denne måten, altså kvifor ein utelet mykje som er relevant, slik at elevane ikkje får eit korrekt bilete. Det handlar sjølvsagt mykje om kven som vel ut kva bøker som skal brukast, og at forlaga ikkje vågar å provosera dei. Då kan resultatet verta at dei ikkje får selt bøkene sine, og det ville jo vera dumt.

Eit like relevant spørsmål kan vera kvifor ein underviser i historie. Sett ut frå det Loewen skriv om bøkene, som kan ha titlar som Land of Promise, eller Life and Liberty, eller Triumph of the American Nation, handlar det heile om å tilpassa elevane til den rådande oppfatninga av kva Amerika er, og kva det vil seia å vera amerikanar. Ved å utelata mykje, og ved å fortelja halve sanningar, byggjer ein opp under biletet av USA som eit førebilete for heile verda.

Det er ei god bok, og ei viktig bok, sjølv om det vart litt langdrygt for meg. Det kom seg likevel mot slutten, i dei to-tre siste kapitla stiller han gode spørsmål om kvifor ting er som dei er.

Guffen tilrår.

Meir Loewen på kulturguffebloggen
Lies Across America (1999)
Sundown Towns (2005)
Lies My Teacher Told Me About Christopher Columbus (2014)

14. november 2009

Arnfinn Nordbø: Betre død enn homofil? (2009)

"Heilt frå vi var bitte små, blei eg og søskena mine tekne med på bedehuset på Randaberg, eit av landets største bedehus i areal. ... På bedehuset hadde både Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen (nå slått saman til Normisjon), Misjonsselskapet, Indre Sjømannsmisjon, Israelsmisjonen, Kristen Muslimmisjon, Samemisjonen, etter kvart Norsk Luthersk Lekmannsmisjon og fleire, møta sine. Og sjølvsagt Norsk Luthersk Misjonssamband".

Denne boka fekk ein del merksemd då ho kom ut. Nordbø var eit kjent fjes i det norske bedehusmiljøet, han var ei lokal bedehuspopstjerne i Rogaland, som alle visste kven var. Så stod han fram som homofil, og over natta vart han ein person ingen ville snakka med. Nordbø fortel om korleis han sleit med å godta si eiga legning, men at han gradvis finn ut at det var viktigare å vera ærleg mot seg sjølv.

Boka har tre klare bolkar. Han opnar med å skildra korleis det var å veksa opp på bedehuset, før han fortel om korleis ting endra seg etter at han vart open homofil. I den siste tredelen drøftar han kva Bibelen seier om homofili.

For meg var den fyrste delen den mest interessante. Den siste delen har eg vore innom ved mange høve tidlegare, både i eigne drøftingar, avisartiklar og lesarbrev. Delen i midten var ikkje så veldig overraskande, etter at Nordbø har vist kva haldningar som var vanlege på bedehuset. Men opninga av boka viser eit miljø som var ukjend for meg. Det er eit miljø der alle handlingar vert styrte av det som står i Bibelen, og der det ikkje er spesielt stor aksept for folk som har andre meiningar eller lever liva sine på andre måtar. Nordbø skriv ein stad at han trur at "alt dette heng saman med ei frykt for alt som er nytt", og eg trur han er inne på noko.

Guffen tilrår.

11. november 2009

Badlands (1973)

I sommar var me ein snartur innom nasjonalparken Badlands. Som vanleg er, kjøper me i etterkant store mengder filmar som på ein eller annan måte kan knytast til ferieturane våre. I dette høvet var det berre tittelen som var i slekt; ikkje noko av handlinga i filmen er lagt til Badlands.

Denne filmen er smått legendarisk. Slik det ofte er, gjorde ikkje filmen mykje av seg då han hadde premiere, men han hausta likevel nok godord til at folk hugsa filmen. Han har gradvis fått status som ein viktig film, av fleire grunnar. At det er ein av dei fyrste filmane til Martin Sheen, og den aller fyrste til Sissy Spacek, gjer nok sitt. Det er òg viktig at filmen er regissert av Terence Malick. Dette er debutfilmen hans, og no, 36 år seinare, har han berre regissert tre filmar til. Det kjem visst ein ny ein neste år, men det er noko pynchonsk over det heile - få filmar, gode filmar, og null interesse for å gjera intervju.

Den viktigaste grunnen er likevel at det er ein god film. Handlinga er lagt til den amerikanske midtvesten, der dei to hovudrollefigurane, Holly og Kit, slår seg i lag på ei reise der han tek livet av 8-10 personar. Han er litt ute av balanse, og ho er så ung (15) at det heile verkar som ei spanande avveksling frå dagleglivet. Det er heilt tilfeldig kven som vert drepne, for Kit er det viktig at nokon overlever og kan fortelja andre om han. Han vil verta kjent, gjerne som kriminell, og då er det mindre viktig om andre må lata livet.

Det er ei fin historie, godt fortalt, og det er flott filma. Det heile går føre seg på lågbudsjett, og nokre av skodespelarane med mindre roller hoppa av. Det førte til at Malick sjølv fekk to mindre roller i filmen.

Guffen tilrår.

Meir Malick på kulturguffebloggen
Thin Red Line (1998)
The Tree of Life (2011)
The Hidden Life (2019)

10. november 2009

The Player (1992)

Eit underbruk av den vanlege filmklubben i Kvitahuset, som viser film på småskjerm eit par gonger i veka, er filmklubben på Bergensbanen, som viser film på ein endå mindre skjerm eit par gonger i månaden. På programmet står ofte filmar eg har sett tidlegare, filmar eg likte då eg såg dei på kino, og som eg gjerne vil sjå igjen.

The Player er ein slik film. Eg hugsar han som ei stor kinooppleving, og gleda meg til å sjå han på ny. Ikkje uventa var han ikkje så god som eg trudde.

Tim Robbins spelar filmprodusenten Griffin Mill, ein mann som slit med alt mogleg. Det som plagar han mest er at ein anonym manusforfattar sender trugande postkort, der han minner om at Mill skulle ta kontakt igjen etter at han hadde lese eit manus han hadde fått. Mill trur han finn ut kven denne forfattaren er, oppsøkjer han, og tek livet av han i rein vanvare. Det vert fort kjent at han snakka med manusforfattaren den kvelden, men greier å få folk til å tru at han ikkje hadde noko med drapet å gjera.

Parallelt med denne hendinga er han med på utviklinga av ein ny film, der manusforfattarane ikkje vil ha noko happy ending a la Hollywood. Filmen får likevel ein slik slutt, og det gjer òg The Player - Mill vert kalla inn til avhøyr fleire gonger, men heilt til slutt utpeikar eit vitne ein annan mann, slik at Mill går heilt til topps i filmselskapet, og har det mykje betre med seg sjølv når filmen er over.

Filmen vert dermed ein metafilm, trur eg, der den planlagde filmen filmselskapet lagar har ei tilnærma parallell handling med filmen me ser på. Her er mengder av referansar til andre filmar, og filmen har med mange kjende skodespelarar. Filmen viser eit film-miljø der dei fleste er falske, der alle på veg opp gjer alt dei kan for å klatra høgare, og der det alle viktigaste er å tena meir pengar.

Guffen tilrår, men ikkje like sterkt som i 1992.

Meir Altman på kulturguffebloggen
Short Cuts (1993)

8. november 2009

Idar Stegane: Mons Litlerés forlag (1983)

Eit lite hefte om ein av dei viktigaste nynorske forleggjarane.

Mons Litleré (1867-1895) fekk gjort mykje den korte tida han levde. Han dreiv bokhandel og forlag frå 1886 til han døydde, dei to fyrste åra i Naustdal, resten av tida i Bergen. Han var effektiv, og gav ut i alt rundt nitti bøker. Meir enn seksti av desse var på landsmål, og han gav ut bøker og skrifter av mange av dei best kjende forfattarane. Mellom dei var Arne Garborg, og han gav mellom anna ut Fred på Mons Litlerés forlag.

Litleré var òg journalist og redaktør, han redigerte Firda- og Sygnafylkets Avis, seinare Firda, 1887-93. Her vart mellom anna diktet "Aa liva" av Anders Vassbotn publisert fyrste gong. Litleré hadde eit stort nettverk, og var sentral i landsmålsmiljøet i 1890-åra.

I dette korte skriftet, som var jolehelsing frå Samlaget i 1983, viser Idar Stegane greitt korleis Litleré arbeidde for å få ut bøker på landsmål. Eg las det heile på rundt ein time, og etter lesinga var eg imponert over kva Litleré fekk gjort.

Guffen tilrår.

Meir Litleré på kulturguffebloggen
Jan Olav Gatland: Ein driftig djevel i Bergen. Historia om Mons Litleré (2018)

4. november 2009

Simon Goddard: Mozipedia (2009)

Boka har undertittelen The encyclopedia of Morrissey and The Smiths. Det skulle difor vera opplagt at boka vender seg til dei som set denne musikken høgast.

Ein gong var eg ein av dei. I 80-åra var eg knallhard Smiths-fan. Eg kjøpte alle platene deira. Sidan platebutikkane på Voss ikkje tok inn Smiths-singlar, i alle fall ikkje same dagen dei vart utgitt, reiste eg nokre gonger til Bergen for å få platene så raskt som råd. Dette var rett nok medan eg hadde sivilteneste, så eg betalte omtrent ingenting for togreisa. Eg samla òg på bootlegs, dårlege kassettopptak frå konsertane deira. Eg abonnerte på ei engelsk Smiths-fanzine, eg brevveksla med andre Smiths-fans frå heile verda, eg reiste til England for å sjå dei live, osb.

For meg var det kombinasjonen av tekstane til Morrissey og musikken og gitarspelet til Johnny Marr som var det fascinerande. Det låg ein djup melankoli over det heile, men eg vart likevel glad av å høyra musikken deira. Eg kan framleis setja på ei plate med The Smiths, og tenkja at dette er fantastisk musikk. Høgast set eg Hatful of Hollow, ei samleplate med ein del alternative opptak av dei tidlege songane deira. Mange av songane er frå radioprogram, med eit heilt enkelt lydbilete, og for meg var det då dei var best.

Etter at gruppa vart oppløyst, miste eg fort interessa. Morrissey var den mest profilerte, men etter ei halvgod debut-plate kom det nokre lite spanande singlar, og eg datt heilt av. For nokre år sidan fekk eg CD-en Ringleader of the Tormentors frå Alex, som sa at dette var heilt på høgde med det beste The Smiths nokon gong gjorde. Etter to-tre gjennomhøyringar vart plata trygt plassert i CD-hylla, der ho har hatt rolege dagar.

Boka til Goddard er altså skriven for dei som likar både The Smiths og Morrissey. Der er meir enn 600 artiklar om songar, plater, byar og personar som på ein eller annan måte kan knytast til Smiths/Morrissey. Eg las dei fleste artiklane som handla om The Smiths, dei andre hoppa eg over.

Det er ikkje meininga at ei bok som denne skal lesast frå perm til perm. Det vert mange repetisjonar, og det vert òg tydeleg at Goddard har gjort det han kan for å finna koplingar til alt og alle. Kan denne teksten vera inspirert av ei tekstline i ei bok av Delaney? Kan Morrissey ha sett denne filmen, før han skreiv den teksten? Goddard er open for alt. Skal du få med deg alt, må du kunna alle tekstane - han tek berre med teksten som kan ha vore inspirasjonen, og tek ikkje med Morrissey-teksten. Boka er altså for dei innvidde.

Goddard kvir seg heller ikkje for å vera raus med godorda. Det er ikkje måte på kor mange songar som er det beste The Smiths eller Morrissey nokon gong har gjort. Til og med Shakespeare's Sister, ein av dei mest ordinære Smiths-singlane, vert skrytt opp i skyene - han omtalar songen som ein av dei ti beste i pop-historia.

Det vert altfor positivt, og for Goddard kan heller ikkje Morrissey gjera noko gale. Han har vore innblanda i ein del kontroversielle situasjonar, men i alle desse er det Morrissey som har rett, og alle andre som har feil. Det er greitt at for å skriva ei slik bok må ein vera positiv i utgangspunktet, men det går likevel an å visa litt vilje til kritikk.

Avsnitta om The Smiths har mange detaljar som var nye for meg, og det ligg mykje arbeid bak boka. Han har intervjua dei fleste som bør intervjuast, og bruker kjeldene godt, etter det eg kan sjå. Likevel vart dette ei bok sånn på det jamne for meg.

Guffen kan berre tilrå denne til slike som truleg alt har kjøpt ho.

Meir The Smiths på kulturguffebloggen
Paul A. Woods (red.): Morrissey in Conversation (2007)
Frode Grytten: Dronninga er død (2010)
Tony Fletcher: A Light That Never Goes Out (2012)
Morrissey: Autobiography (2013)
Julie Hamill: 15 Minutes With You (2015)
Johnny Marr: Set the Boy Free (2016)
Mike Joyce: The Drums (2025)

2. november 2009

Mathieu og korguttene (2004)

Den høgst lokale filmklubben satsar på litt fransk film no seinhaustes. Det er ikkje noko oppsiktsvekkjande i det, alle filmklubbar satsar jo på franske filmar. Oftast er desse filmane litt for kulturelle, men der har òg kome mange blinkskot frå Frankrike.

Denne filmen er diverre ikkje eit blinkskot. Filmen er grei nok, det er fint skodespel, det er fin musikk, det er ei fin historie.

Historia er lagt til ein eller annan stad på den franske landsbygda, rett etter krigen. Ein musikalsk hjelpelærar vert tilsett på ein skule der det berre går rakkarungar, og han slit med å halda ro i timane. Elevane stel, slår og sparkar, og han veit ikkje heilt kva han skal finna på. Før han kjem på at han kan prøva å laga eit kor, og då går det heilt etter planen. Det viser seg at ein av dei verste elevane har ei finfin songstemme, og mot slutten av filmen held dei ein liten konsert for grevinna som finansierer heile skulen. Ho likar det, men læraren kjem på kant med rektor, og vert sagt opp.

Så det heile er fint og greitt. Der er berre ein liten hake ved det heile: Det er ikkje spesielt originalt. Filmar om lærarar som får kontroll over problemelevar er ein eigen sjanger, og skal ein få til ein fulltreffar i denne sjangeren, må ein gjera noko heilt spesielt. Slik er det ikkje med denne filmen, og då vert det ein kveld på det jamne i filmklubben. Filmen vert nok fort gløymt.

Guffen kan ikkje tilrå dette.