10. mars 2013

Breakfast at Tiffany's (1961)

Denne filmen opnar med songen "Moon River", ein Henry Mancini-song som er så fabelaktig at Burt Bacharach truleg ville gitt kva som helst for å ha skrive han. Diverre går alt nedover derfrå.

Holly Golightly er ei ung kvinne, busett i New York. Ho har ikkje arbeid, men har ei viss inntekt av å lura velståande menn ho møter på byen, og ei viss inntekt av å verta lurt av ein mafiaboss i New York. Ho er rotete og distre, misser heile tida husnøkkelen, og det fyrste som skjer i filmen er at ho midt på natta må vekkja den japanske naboen sin, for å få han til å låsa henne inn. Måten han kolliderer med alt i leilegheita si, på veg til døropnaren, er noko av det mest patetiske eg har sett. Det er meininga at me skal le av det, trur eg.

Ein ung mann flyttar inn i etasjen over henne. Det ligg så til dei grader i lufta at dei kjem til å verta eit par, men før dei kjem så langt har begge vore innom andre. Og me som ser på har òg vore innom mykje anna, sånn i tankeverda. Her er ingenting å le av, her er langt mellom dei gode replikkane, og både skodespel og historie er heilt på det jamne.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Capote på kulturguffebloggen
Breakfast at Tiffany's (1958)
In Cold Blood (1966)
In Cold Blood (film, 1967)
First and Last (1995)

1 kommentar:

  1. Jeg husker ikke om jeg faktisk har sett filmen, men boken til Truman Capote har jeg lest. Dog har jeg ingen minner om at boken sluttet med en en opplagt parkobling :)

    Ønsker deg en flott, ny uke!

    SvarSlett