31. desember 2016

Peter Hook: Substance. Inside New Order (2016)

Det er mange måtar å skriva om eit band på. Ein kan konsentrera seg om historia. Ein kan gjera det i dagboksform, og skriva om kva som skjedde dag for dag. Ein kan presentera alle songane bandet spelte inn. Eller ein kan gjera som Peter Hook gjer det her - ta med alt dette, og meir til.

Hook går kronologisk til verks. Han skriv om år for år, og når den generelle historia er over, repeterer han det dag for dag. Kvar gong bandet gjev ut eit album, skriv han om alle songane. Det gjer at boka vert omfangsrik, og tidvis er det seigt å koma vidare.

Bandet han skriv om er New Order. Dei tre som overlevde Joy Division forma New Order, saman med ein fjerde medlem. Eg har aldri hatt noko nært forhold til New Order, men Joy Division set eg høgt. Boka fortel mest om nedturane, det er generelt mykje syting her. Hook klagar over dårleg innsats frå manageren, om dårlege tider i studio, om kor mykje han etter kvart mislikar dei tre andre i bandet. To av dei er framleis med i New Order, Hook slutta/vart pressa ut for bortimot ti år sidan. Han har mykje hat han skal ha ut, og spesielt gitarist/vokalist Bernhard Sumner får så hatten passar.

Han skriv òg om oppturar, men dei handlar oftare om damer og dop. Han fortel om kor mykje han tener på plater eller konsertar, men det ser ut til at det meste av pengane vart brukt på dop. På turnear vassa han i damer, trass i at han hadde sambuar og seinare kone heime i Manchester. Anekdotane frå ulike festar rundt omkring er generelt keisame, og det vert alt, alt for mange av dei.

Sumner skreiv om sine minne frå New Order for eit par år sidan. Av og til verkar det som om den viktigaste grunnen til at Hook skreiv denne boka, var å hemna seg på Sumner.

Guffen er lunken.

Meir Joy Division/New Order på kulturguffebloggen
Here are the Young Men (konsertfilm, 1982)
Chris Ott: Unknown Pleasures (2004)
Control (film, 2007)
Peter Hook: The Hacienda. How Not to Run a Club (2009)
Kevin Cummins: Joy Division (2010)
Peter Hook: Unknown Pleasures. Inside Joy Division (2012)
Ian Curtis: So This Is Permanence (2014)
Bernhard Sumner: Chapter and Verse (2014)
Kevin Cummins: New Order (2015)
Jon Savage: This Searing Light, The Sun and Everything Else (2016)
Stephen Morris: Record Play Pause (2019)
Stephen Morris: Fast Forward (2020)
Kevin Cummins: Joy Division, Juvenes (2021)

26. desember 2016

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre (2012)

Dette var ei fin bok. Ho opnar med eit samandrag av det som skal skje, før det heile vert fortalt meir detaljert. Det er eit grep som kan fungera, og her fungerer det altså godt.

Det er ei familiehistorie, som opnar med harmoni og lukke i New Jersey, før det etter eit meir og meir disharmonisk opphald i Oslo sluttar med at mor og dotter bur i Bergen, medan faren bur i California. Mora Kari er norsk, medan faren Johnny er amerikansk. Vendepunktet i historia kjem då dei to eldste døtrene deira misser livet i ei bilulukke. Foreldra kjem aldri heilt på beina att, og foreldra deira foreslår at dei to barnlause flyttar til Noreg, for å ta til på nytt der. Dei får ei dotter til, Marita, men dei glir frå kvarandre. Johnny snakkar dårleg norsk, og forstår ikkje heilt dette nye landet, medan Kari drikk meir og meir, og finn seg etter kvart andre menn. Til slutt har Johnny fått nok. Han reiser til USA for å vera med i gravferda til far sin, og kjem ikkje tilbake.

Det vekslar mellom ulike tider og ulike forteljarar, men ein ting vekslar ikkje: Heile boka er skriven i eit fabelaktig språk. Det er lett å merka at Carmona-Alvarez også har gjeve ut mange diktbøker, dei poetiske vendingane står i kø. Både Johnny og Marita er dessutan karakterar det er lett å verta glad i, og lett å verta engasjert i, slik at dette var ei bok som var kjekk å lesa.

Guffen tilrår.

Meir Carmona-Alvarez på kulturguffebloggen
Bergen Ungdomsteater (2016)
Pedro Carmona-Alvarez leser Tor Jonsson (2021)

The Social Network (2010)

For ein ti-tolv år sidan skreiv avisene om Facebook, ei nettside der ein vart nettvener med alle venene sine, og der ein til ei kvar tid kunne vera oppdatert på kva dei dreiv med. Eg tenkte at dette ikkje var noko for meg, og slik er det vel framleis. eg har ein Facebook-profil, men bruker han berre for å koma i kontakt med folk eg treng kontakt med, oftast i samband med artiklar eller anna eg skriv.

Denne filmen fortel om korleis det heile kom i gang. Nokre Harvard-studentar ser behovet for ei nettside som knyter dei saman. Dei kontaktar Mark Zuckerberg, som har ekstrem peiling på data, og involverer han i prosjektet. Han vidareutviklar det heile, døyper det om til The Facebook, og det heile tek av. Dei koplar etter kvart fleire universitet på nettverket, både i USA og andre stader, og filmen sluttar med at dei rundar ein million brukarar.

På vegen dit har Zuckerberg mist dei få venene han hadde i utgangspunktet. Historia vert fortalt via vitneutsegner i to rettssaker, der Zuckerberg er saksøkt både av dei to-tre som hadde den opphavlege ideen, og av den beste venen sin, som vart frosen ut av prosjektet.

Filmen fungerer godt. Det er heller opplagt kva som skjer utover i filmen, men det er godt laga, og filmen var heilt grei sånn langt utpå kvelden fyrste joledag.

Guffen tilrår.

24. desember 2016

Gunnar Gunnarsson: Advent (1937)

Den islandske bonden Benedikt har éin førjolstradisjon: Fyrste sundag i advent reiser han til fjells for å sanka saman dei sauene han ikkje fann under den vanlege sankinga. Han vert eldre, formen vert dårlegare, og vêret er ekstremt dårleg dette året, men han legg ut likevel, saman med ein hund og ein vêr. Naboane er urolege, og åtvarar han mot fjellturen, men han gjer som han vil, slik han truleg har gjort det heile livet. Og når adventstida er over, kjem han heimatt med sauene han mangla.

Det er ein fin lita bok. Språket er nøkternt, og sjølv om det tidvis er dramatisk hevar ikkje forfattaren stemma. Benedikt er ein stor mann i bygda si, i tydinga ein dei andre respekterer, men i naturen vert han likevel liten. At han greier å overleva kjem av at han har lært seg å leva i naturen, lært seg å gardera seg mot dei utfordringane han møter.

Guffen tilrår.

21. desember 2016

Alexandra Yourieff: In Quisling's Shadow (2007)

Alexandra Yourieff hadde eit høgst uvanleg liv. Ho var fødd 1905, og vaks opp i relativ velstand i Ukraina. Familien miste det meste under andre verdskrigen. Faren var død, og Alexandra fekk seg arbeid på eit kontor som arbeidde med naudhjelp. I etasjen over heldt Vidkun Quisling til. Han var 18 år eldre enn ho, men dei vart eit par, og gifta seg dagen etter at ho fylte 17 år. Ho vart med han til Oslo, men det tok ikkje lang tid før han igjen måtte til dei ramma områda i aust-Europa. Han kom tilbake saman med Maria Pasetsjnikova, og det viste seg at han like godt hadde gifta seg med ho òg.

Dei neste par åra levde desse tre i eit merkeleg trekantdrama, der Alexandra heile tida var det tredje (og yngste) hjulet på sykkelen. Kanskje var alderen hennar grunnen til at ho ikkje skjøna heilt kva som skjedde, og i staden drøymde om å igjen verta kvinna i Quislings liv.

Slik gjekk det ikkje. Han sende ho til Nice, der ho hadde ei tante, og gradvis vart ho sjølvstendig att. Trass i at dei ikkje hadde nær kontakt, og trass i at Quisling var gift med Maria, hadde han stor nok makt over henne til at ho ikkje gjorde alt ho ville. Ho var ballettdansar, og gjorde det godt. Ho prøvde seg som skodespelar, og gjorde det godt. Men kvar gong ho stod framfor eit gjennombrot, la han ned forbod mot at ho heldt fram. Og ho lydde han. Seinare forstod ho betre kvifor - det ville vore ein skandale for han om det kom fram at han var bigamist.

Ho flytta etter kvart til Shanghai. Før ho kom så langt var ho vert for eit selskap som vart avlyst av di Isadora Duncan døydde i ei bilulukke på veg dit. Ho vart kjend med Picasso, som måla to portrett av ho. Ho overlevde då bydelen hennar i Shanghai vart bomba. Ho vart sett i husarrest heile andre verdskrigen. Ho svima av då ho i oktober 1945 fekk høyra at Quisling, som ho ikkje hadde høyrt frå eller om på nærare femten år, var dømd for landssvik og avretta. Ho utvandra til USA, der ho hadde fleire kunstutstillingar. Ho sende mange brev til Maria Quisling, men alle vart returnerte ulesne.

Boka er redigert av Kirsten Seaver og George Yourieff, ektemannen til Alexandra. Det er i hovudsak livsminna hennar, men kvart kapittel opnar med nokre forklarande sider, som er til stor hjelp. Livsminna er ikkje spesielt velskrivne, men det kjem greitt fram korleis ho var ei lita brikke i spelet til ein galning.

Guffen tilrår.

19. desember 2016

Blues Brothers (1980)

Jake Blues har sona ferdig i fengsel, og vert møtt av broren Elwood. Dei vitjar nonna som dreiv barneheimen dei vaks opp i, finn ut at viss ho ikkje skaffar 5000 dollar i løpet av nokre dagar må barneheimen flytta. Dei to finn ut at dei vil putta the band back together, og etter litt om og litt men er alle samla igjen. Bandet heiter Blues Brothers, og held ein konsert på ein country-bar, der det viser seg at dei tapar pengar, og i eit stort ballroom, der dei går i overskot. På vegen dit har dei irritert på seg nokre politifolk, ein gjeng nynazistar, ein eigar av ein countrybar, ei eks-dame, og eit countryband.

Filmen er ikkje utan gode scener. Musikken er (som regel) glimrande, og nokre scener og replikkar er blinkskot. Men der er òg keisame parti. Det vert altfor mykje bilkøyring, og ein skal vera velviljug innstilt til bilkøyring for å kosa seg med sekvensen der dei køyrer gjennom eit kjøpesenter, eller der eit titals politibilar køyrer inn i kvarandre på veg attende til Chicago. Det er altså høgt ujamne greier, dette.

Guffen er lunken.

18. desember 2016

The Last Man on the Moon (2016)

Så langt har tolv personar gått på månen. Alle er menn, alle er amerikanske. Den siste av dei er Eugene Cernan, som var der i 1972, under Apollo 17-ekspedisjonen. Cernan var ein røynd astronaut, Gemini-progammet til NASA tok til 1961, og gav astronautar høve til å prøva ut ulike løysingar før måneferdene tok til. Cernan var ombord i Gemini 9 i 1966. I mai 1969, berre to månader før månen endeleg vart nådd, var han ombord i Apollo 10, som i praksis var ein generalprøve. Saman med Thomas Stafford var Cernan med på ei prøvelanding, som sende landingsfartøyet heilt ned til 14 kilometer over månen, før dei returnerte til Apollo 10. Så kom han altså omsider til månen i 1972, og var der i tre dagar. Det er det lengste opphaldet nokon har hatt på månen, og altså det førebels siste.

Cernan var rundt åtti år då filmen vart laga. Han er altså eit stykke opp i åra, og ser tilbake på livet med meir visdom enn før. Han ser at han var veldig sjølvoppteken då han var astronaut. Slik var det òg for dei andre astronautane - rundt 60 % av dei vart skilde. Cernan var ein av dei - etter at han kom attende til landjorda etter å ha vore på månen la han ut på ein endelaus tur rundt jorda, for å halda foredrag og sola seg i sin eigen glans. Kona gjekk lei etter kort tid, men Cernan valde å halda fram med foredraga sine, sjølv om kona og dottera flytta frå han.

Det er ein fin film. Det er flotte historier, flotte bilete, og Cernan er altså ein god forteljar.

Guffen tilrår.


14. desember 2016

Per Halse: Peter Hognestad. Språkstrid og heilag fred (2016)

Peter Hognestad (1866-1931) var ein av desse som gjekk føre. Han var den fyrste som heldt preike på landsmål i Kristiania (1901). Han var hovudredaktør for Fyrebelsbibelen (1921). Saman med Bernt Støylen og Anders Hovden stod han bak Nynorsk salmebok (1925). Omsetjinga hans av "Fager kveldssol smiler" er uvanleg vellukka. (Diktet er eigentleg skrive av August Heinrich Hoffman von Falleersleben frå Tyskland, som òg skreiv "Deutschland, Deutschland über alles".)

Hognestad var prest, og vart i 1916 biskop i Bjørgvin, og religion og målsak var dei to store sakene i livet hans. For meg, som er langt meir oppteken av målsak enn av religion, var det langt meir gjevande å lesa om det han gjorde for målet. Per Halse har gjort eit grundig arbeid med denne biografien, men av og til vert det for detaljert og omfattande. Kanskje det skuldast det eg nett nemnde, altså at eg er meir oppteken av målmannen Hognestad, men dei avsnitta eg fann for detaljerte handla alle om teologi og hendingar frå det fagfeltet.

Guffen er lunken.

11. desember 2016

Frode Grytten og Sune Eriksen: Meter over havet (2015)

Langs dei norske jernbanelinene ligg det (sjølvsagt) ei rekkje stasjonar. Nokre ligg i tettbygde strøk og får besøk av tusenvis av reisande kvar dag; andre ligg i meir grisgrendte område og får besøk av langt færre, nokre ligg midt i mellom. Mange av desse bygningane er svært flotte, der både heilskapen og detaljane er smakfullt utført.

I denne fotoboka er det bilete frå godt og vel tretti stasjonar. Ein eller to av stasjonane er i dag nedlagde. Bileta, som er tekne av Sune Eriksen, er jamt over finfine. Dei langt fleste er utan folk, og det er med på å skapa ei kjensle av at stasjonane høyrer til i ei anna tid. Det vert noko nostalgisk over det heile, og det er lett å tenkja på kor nytt dette var ein gong, og kor lett det var å reisa når jernbanen kom.

Til og rundt bileta har Frode Grytten skrive korte tekstar. Desse kan minna om meldingane han skreiv på Twitter det året han var aktiv der, det er korte glimt inn i livet til folk som tek toget. Mange av tekstane har eit litt melankolsk preg, og sjølv om dei ikkje seier noko direkte om stasjonane, er dei med på å farga stemninga, dei òg. Det heile vert altså ei flott bok som både dokumenterer samtida, og fortel om ei tid som er forbi.

Guffen tilrår.

Meir Grytten på guffekulturbloggen
Dans som en sommerfugl, stikk som en bie (1986)
Langdistansesvømmar (1990)
80 
° aust for Birdland (1993)
Meir enn regn (1995)
Bikubesong (1999)
Popsongar (2001)
Dublin (2002)
Hallo? (2008)
Norge og andre dikt (2009)
50/50 (2010)
Det norske huset (saman med Jens Hauge, 2010)
Dronninga er død (2010)

Saganatt (2011)
Bikubesong (Det Norske Teatret, 23.4.2013)
Brenn huset ned (2013)
 

Vente på fuglen (2014)
Her er Harold (film, 2014)
Sånne som oss (2015)
17. mai Bergen (saman med sju fotografar, 2015)
Menn som ingen treng (2016)
Det norske biblioteket (saman med Jo Straube, 2017)
Deilig er jorden (saman med Helge Skodvin, 2018)
Landet bortanfor landet. Område 51 (2019)
Garasjeland (2020)
Gut, jente, juni, juli (2021)
Inn frå regnet (Det Norske Teatret, 17.9.2002)
Den dagen Nils Vik døde (2023)

9. desember 2016

Alf van der Hagen: Dag Solstad. Uskrevne memoarer (2013)

Dag Solstad - eg har ikkje noko spesielt nært forhold til han. Eg har vel berre lese debutboka, sett ei filmatisering av ein av romanane hans, og det er det. Eller - eg har vel lese nokre av fotballbøkene han gav ut saman med Jon Michelet. Og eg har lese nokre intervju, der han kan vera både seriøs og skøyar. Så sjølv om denne boka nok passar betre for dei som kjenner forfattarskapen hans betre, prøvde eg meg. Solstad er jo ein sentral forfattar, og samtalebøker med taleføre personar er oftast verd å lesa.

Og slik er det her òg. Boka er sett saman av ei rekkje samtalar mellom Solstad og van der Hagen, der Solstad er uventa open om det meste. Han snakkar mykje om mora og faren, og om andre i familien, men han snakkar mest om seg sjølv og bøkene sine. Han fortel fritt, han bruker store ord, han snakkar varmt om både nye og gamle kollegaer, og det er i det heile ei bok det var lett og kjekt å lesa. Det spelar sjølvsagt òg inn at van der Hagen er ein uvanleg kunnskapsrik kar, som kjenner bøkene til Solstad godt, og som har førebudd seg godt til samtalane.

Guffen tilrår.

Meir Solstad på kulturguffebloggen
Spiraler (1965)

Meir van der Hagen på kulturguffebloggen
Dialoger (1993)
Dialoger II (1996)
Kjell Askildsen. Et liv (2014)

4. desember 2016

Stein Torleif Bjella (USF, Bergen 4.12.16)

Stein Torleif Bjella igjen. Det er godt og vel eit halvt år sidan sist, men mykje har endra seg i mellomtida. Han har gjeve ut ei ny plate - den fjerde, og det er framleis berre velstand. Han har bygd ut ensemblet sitt med to nye musikantar, og det er ingen kvensomhelst: Amund Maarud på gitar, og sjølvaste Kenneth Kapstad på trommer. Dei gamle kjende (i denne samanhengen) er bassisten Eirik Øien og strengetrollmannen Geir Sundstøl, slik at det er eit stjernelag Bjella har med seg.

Mykje har endra seg, men slettes ikkje alt: Det er framleis ein fryd å vera på Bjella-konsert. Songane er flotte, tekstane er tidvis glimrande, og Bjella er solid også mellom songane. Han snakkar om eitt og hitt, han gjev bandet gode og grundige introduksjonar, og verka å vera i kjempeform også denne gongen. Dei mange medmusikantane gjer òg at det vert meir variasjon i songane. Viss normalen er at alle held på med sitt og utfyller Bjella, kjem det unntak den eine vegen når alle andre har pause (som på biletet oppe til venstre), eller når det kjem lange instrumentalparti, der Bjella gjerne dreg seg litt tilbake, medan Maarud og Sundstøl duellerer på gitar. Dette var stas.

Guffen tilrår.

Meir Bjella på kulturguffebloggen
Sævelid, Voss (12.7.12)
USF, Bergen (29.1.14)
Vossajazz 2014
Hedleberget, Voss (24.6.15)
Voss kulturhus (21.4.16)
Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret, Oslo, 28.1.17)
Jordsjukantologien nr. 1 (2017)
Fiskehuset (2021)
USF, Bergen (5.11.21)
Kvemmadokkje, Ulvik (16.7.22)

3. desember 2016

Steve Jones og Ben Thompson: Lonely Boy (2016)

Endå ei bok om historia til Sex Pistols, men med ei anna opning og slutt. Denne gongen er det gitaristen Steve Jones som fortel, og det gjer han godt. Han er ein god forteljar, og det er vel noko av grunnen til at han i dag lever godt i Los Angeles, med sitt eige radioshow. Det er eit friskt og godt språk i boka, med mange gode og halvgode replikkar. Han kom med nokre blinkskot den korte tida Sex Pistols eksisterte òg. I det fyrste intervjuet deira sa han "we're not into music. We're into chaos", og det var òg han som kom med dei friskaste utsegnene i intervjuet med Bill Grundy.

Men det var munnleg språk. Han skriv at han ikkje lærte å lesa og skriva skikkeleg før han var langt oppe i trettiåra. Skulegangen var berre pes for han, han brukte heller tida på å verta ein god innbrotstjuv. Han omtalar seg sjølv som kleptoman, og skriv at ei tid var det sånn at noko av det fyrste han tenkte på etter å ha vakna var kvar han skulle stela noko den dagen. Nokre år seinare fekk han ei anna omfattande interesse, som framleis pregar livet hans: Damer. Han vart heilt besett, og før han vart gamal nok/kjend nok til å dra damer sjølv, krabba han rundt på hustak i London for å kika på andre. Det er meir sex enn pistolar i denne boka.

Han framstår ikkje som den mest sympatiske personen. Det er mykje drikking, det er mykje dop, og damene er berre noko han bruker. Dei siste tiåra har han endra livsstilen stort, han har kutta ut alt av rusmiddel, og prøver å leva eit sunt og godt liv. Likevel verkar han framleis altfor oppteken av seg sjølv.

Guffen tilrår.

Meir Sex Pistols på kulturguffebloggen
Glen Matlock: I was a Teenage Sex Pistol (1990)
Jon Savage: England's Dreaming (1991)
John Lydon: Rotten (1993)
The Filth and the Fury (film, 2000)
David Nolan: I Swear I Was There. The Gig That Changed The World (2006)
Trygve Mathiesen: Banned in the UK (2010)
Jon Savage: The England's Dreaming Tapes (2010)
Trygve Mathiesen: Sid's Norwegian Romance (2011)
John Lydon: Anger Is an Energy (2014)
Johan Kugelberg (red.): God Save Sex Pistols (2016)
Mal-One & The Punk Collective: Worlds End (2020)
Pistol (fjernsynsserie, 2022)