30. august 2016

Alice Munro: Dance of the Happy Shades (1968)

Eg har lese nokre bøker av Munro dei siste åra, og har heile tida vorte imponert. Eg fann ut at dette er ein forfattarskap som kan lesast frå A til Å, så eg tinga dei fyrste bøkene og la i veg med debutboka. Det er ei uvanleg presis og god samling noveller - undervegs i lesinga måtte eg sjekka om dette faktisk var debutboka. Novellene verkar så gode og sikre at det minte meir om arbeidet til ein røynd forfattar.

Dei fleste novellene har ei ung jente i hovudrolla. Av og til er denne jenta heilt lita og bur heime hjå foreldra; andre gonger er ho i tenåra eller endå nokre år eldre. Handlinga er ofte lagt til den canadiske landsbygda, eller til småbyen Jubilee. Til og med eg, som berre har lese nokre få bøker av Munro, kjenner att drag frå andre bøker, også frå noveller ho sjølv har omtala som sjølvbiografiske.

Novellene fortel ikkje innfløkte eller dramatiske historier. Fyrste delen av kvar novelle presenterer litt av bakgrunnen, og så kjem det ei hending eller ei vending som fullfører historia. Det er heile tid ei god stemning, Munro skriv så sikkert at det er lett å verta riven med, og det var i det heile ein fryd å lesa denne boka.

Guffen tilrår.

Meir Munro på kulturguffebloggen
Lives of Girls and Women (1971)
Something I've Been Meaning to Tell You (1974)
Who Do You Think You Are? (1978)
The Moons of Jupiter (1982)
The Progress Of Love (1986)
Friend Of My Youth (1990)
Open Secrets (1994)
The Love of a Good Woman (1998)
Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage (2001)
Runaway (2004)
The View from Castle Rock (2007)
Too Much Happiness (2009)
Dear Life (2012)

28. august 2016

Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)

Dette er den avsluttande boka i ein trilogi som berre tidvis har imponert meg. Eg var lenge i tvil om eg skulle lesa denne, og tok eit langt opphald midt i boka, men las ho ut no i helga. Eg sit att med same inntrykket som etter dei to fyrste banda - her er mykje interessant, Mørkhagen har gått langt og grundig inn i kjeldene, men samstundes greier han ikkje å engasjera gjennom heile boka.

Dette har kanskje vore den vanskelegaste boka å skriva av dei tre. Han er innom ei rekkje emne, han fortel om mange interessante og mange mindre interessante norskamerikanarar, og av og til verkar det som om han har skrive ei rekkje artiklar som er sett saman til ei bok. Nokre av kapitla er litt malplasserte, det er til dømes vanskeleg å skjøna kvifor han bruker tre kapittel, meir enn femti sider, på å fortelja om den andre verdskrigen. Her handlar det lite om det norske Amerika, og meir om tilhøvet mellom Noreg og Amerika. Eg synest òg han skriv altfor mykje om Sonja Henie, og om Hubert Humphrey og Earl Warren. Begge dei to siste var viktige i amerikansk politikk i 1960-åra. Dei får nok plass i denne boka for å visa at norskamerikanarar markerte seg på nasjonalt plan, men dei to ser ikkje ut til å ha vore utprega opptekne av etnisiteten sin. Og uansett kunne det altså vore korta ned.

Mørkhagen tek seg fint inn att når han skriv om korleis det norske Amerika er i dag (eller i 1975, når han sluttar framstillinga si). Og boka sluttar med nokre svært fine oversyn og norskamerikanske lag og organisasjonar.

Mot slutten kjem det forresten òg eit fantastisk sitat frå 1975, under hovudfesten under markeringa av at det var 150 år sidan masseutvandringa frå Noreg til USA tok til. Eric Sevareid, eit kjent amerikansk fjernsynsfjes, heldt ein tale retta til bestefar sin, som hadde utvandra frå eit land som nett hadde funne store mengder olje i Nordsjøen:

"Stor rikdom fra havbunnen utenfor ditt gamle land truer nå den livsform som har holdt seg så sterk og så lenge i ditt folk. Men folket ser faren. De vet, på grunn av vår skjødesløshet, hva som kan skje med dem. De står overfor en styrkeprøve når det gjelder fremsynthet og sunt vett. Norge er i ferd med å bli et kritisk forsøkslaboratorium, som vil sette på prøve dets evne til å skape et liv i fornuft og forstand under et enormt press for å frembringe det motsatte. Vi her, og resten av verden, vil se på Norge." Hm.

Guffen er lunken.

Meir Mørkhagen på kulturguffebloggen
Farvel Norge (2008)
Drømmen om Amerika (2012)

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Gudrun Hovde Gvåle: O.E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

Odd W. Surén: Tyranner og tjenere (1989)

Eg tek meg ein runde gjennom dei tidlege bøkene til Surén. For ein månad sidan las eg debutboka hans, og var berre sånn middels imponert. Denne er langt betre.

Eller - delar av denne boka er langt betre. Alle novellene fungerer ikkje like godt. Nokre har ei nesten allegorisk form, og desse vert nesten malplasserte, der dei kjem rundt midten av boka. Novellene der han bruker forteljarevnene sine er langt betre. Dei går gjerne føre seg i eit landskap og eit miljø som kan minna om områda nord for Bergen, der Surén er busett. Han skriv om livet på bygda, der alle vil vita alt om alle, men mest om dei som skil seg ut. Han skriv om folk som meiner at vald er løysinga på alle problem. Han skriv om folk som ikkje innfrir dei forventningane andre har til dei, eller som dei sjølve trur at andre har til dei. Og i den beste novella skriv han om ein innbrotstjuv som er så hjelpelaus og naiv at lensmannen som kjem for å arrestera han endar opp med å ta han i forsvar.

Det er stort sett lystig lesnad, der Surén tek eit langt steg mot den forfattaren han snart skulle verta.

Guffen tilrår.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Fanger og opprørere (1985)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

26. august 2016

Olav Midttun: Mål og menn (1968)

Olav Midttun var ein viktig mann på fleire område. Frå midt i 1930-åra veksla han mellom å vera riksprogramsjef i NRK og professor i nynorsk dikting og målføre i Oslo. Samstundes med dette var han redaktør i Syn og Segn - det tok han til med alt 25 år gamal i 1908, og takka ikkje av før 52 år seinare. Målsak og norskdom var den store interessa hans, og han var leiar i Noregs Mållag i fem år, i Noregs Ungdomslag i elleve år, og han var knytt til både Norsk ordbok (som medlem av tilsynsnemnda) og Det Norske Teatret (som målkonsulent).

Boka kom fyrste gong ut i 1953, som eit festskrift til Midttun på 70-årsdagen hans. Denne utgåva er lett utvida, og har ein dekkande tittel. Etter nokre litt meir generelle artiklar, om språk, om kulturarv, og om skular og folkehøgskular, kjem det flotte artiklar om meir eller mindre sentrale målmenn. Nokre av artiklar handlar om tida før Midttun vart sentral i målrørsla, men dei fleste handlar om personar han har møtt og kjent.

Det er forvitneleg lesnad. Av og til vert det litt i meste laget med ros, noko som truleg skuldast at mange av artiklane er skrivne som minneartiklar i Syn og Segn, eller framførte som minneord i gravferder eller avdukingar av minnesmerke. Kor som er - artiklane er proppfulle av god informasjon, slik at også slike som meg, som har ei viss innsikt i den nynorske kulturhistoria, finn mykje nytt å gleda seg over.

Guffen tilrår.

Meir Midttun på kulturguffebloggen
A. O. Vinje (1960)
Rasmus Løland (1961)
Livsminne (1971)

Bob Gruen: The Clash (2002)

Det er ikkje noko bombe at eit band er opptekne av korleis dei tek seg ut. Det er heller ikkje noko bombe at band som er opptekne av korleis dei ser ut ikkje alltid får det til. The Clash var eit slikt band - som regel har dei god stil, andre gonger, som oftast mot slutten av karriera, bommar dei heilt.

Bob Gruen er ein røynd fotograf, som har gjeve ut fotobøker om fleire kjende band. Han var på god fot med The Clash dei seks-sju fyrste (og mest interessante) åra til bandet, og har samla dei beste bileta sine i denne boka. Her er mange bilete frå konsertar, men like spanande er bileta frå backstage, frå bussar og tog, og frå vanlege fotooppdrag.

Svært mange av bileta er strålande. Her er korte eller lengre bilettekstar, skrivne av Gruen sjølv, nokre frå bandet, eller andre som stod dei nær. Både bileta og tekstane viser utviklinga i bandet, frå dei er unge og entusiastiske 77-punkarar som alle spelar på lag, til dei vert litt eldre og entusiastiske (men meir slitne), og ikkje like samkøyrde.

Guffen tilrår.

Meir The Clash på kulturguffebloggen
Marcus Gray: Route 19 revisited. The Clash and the making of London Calling (2011)
Frode Grytten: Brenn huset ned (2013)

21. august 2016

Gunnhild Øyehaug: Draumeskrivar (2016)

Dei 19 korte novellene i denne boka handlar alle om draumar, på ein eller annan måte. Boka opnar med to liner frå "Draumkvedet", og i den siste novella fortel eg-personen om ulike versjonar av dette storverket - kanskje berre for å få poenget ekstra tydeleg fram.

Her er både draum og fantasi. Éi novelle sluttar med at forteljaren vaknar og innser at alt var ein draum, ei anna sluttar med at forteljaren ventar på å vakna frå draumen sin. I andre noveller verkar det som om det heile er ein dagdraum, altså ein fantasi. Det er eit grep som fungerer heilt greitt, sjølv om det å la forteljaren vakna frå draumen er ei litt for lett litterær løysing.

Øyehaug skriv godt. Ho er glad i å bruka komma, og kan godt ha så lange setningar at der er ti-tolv komma mellom to punktum. Ho viser til andre litterære tekstar enn "Draumkvedet", slik ho har gjort før, men det vert ikkje opplevd som at ho på liv og død skal visa kor mange bøker ho har lese.

Guffen tilrår.

Meir Øyehaug på kulturguffebloggen
Undis Brekke (2014)
Kvinner i for store herreskjorter (film, 2015)
Presens maskin (2018)
Vonde blomar (2020)
Hjartet i skalkeskjulet (2022)

Valley Uprising (2014)

Yosemite er ein nasjonalpark i California. Den sentrale delen av parken er sjølve Yosemite-dalen, der fleire av dalsidene er loddrette fjellveggar. For fjellklatrarar vart denne dalen eit mekka. Denne filmen handlar om tida frå 1950-åra til i dag, og viser korleis mykje har endra seg i den perioden. Det einaste som er felles er sjølve klatrarane - dei trivst best litt på utsida av samfunnet, der dei ikkje har altfor lange perspektiv på det dei driv med, og der dei stort sett berre gjer det dei har lyst til: Klatra, og å rusa seg.

I tråd med endringane i klatreteknikk og -etikk har ulike personar vore dei sentrale i Yosemite-miljøet. Frå den fyrste tida, då ein skulle vera sikra med tau, via ein periode der ein òg brukte ekstremt mange pluggar, til friklatringstida, der ein ikkje var sikra, til den siste tida, når ein gjerne friklatrar med ein fallskjerm på ryggen. Skulle ein falla då, har ein i alle fall i teorien ein sjanse til å redda seg. Etter kvart som det kom nye teknikkar vart det alltid svære debattar og kranglar om den rette måten å klatra på. Det gjekk òg sport i å klatra store ruter raskare - ei av dei mest legendariske rutene gjekk langs ein kant på El Capitan. Fyrste gong ruta vart klatra brukte dei mange forsøk, der dei festa tau langs ruta for å gjera opp- og nedturen raskare. Speedklatrarar har seinare klatra heile ruta (nær 900 meter) på under to og ein halv time.

Yosemite vart og vert ein meir og meir populær nasjonalpark, med millionar av besøkande kvart år. Styresmaktene i parkene likar ikkje klatrarane, som ikkje går heilt overeins med den vanlege turisten. For nokre år sidan vart det ulovleg å overnatta meir enn sju netter i nasjonalparken kvart år; basehopping er òg forbode i parken. Det stoppar ikkje klatrarane, slik at politiet i parken bruker mykje tid på å finna og fanga så mange klatrarar som råd.

Det er fascinerande historier. Ingen av klatrarane frå pionertida legg skjul på at det var mykje narkotika inne i biletet, og dei vert alle blanke i augene når dei fortel om den gongen det styrta eit smuglarfly fullt av marijuana langt inne i parken. Klatrarane var dei fyrste som tok seg opp til flyet, og mange av dei selde nok stoff til å finansiera ei rekkje ekspedisjonar.

Guffen tilrår.

18. august 2016

A. J. Jacobs: The Know-It-All (2004)

Utgangspunktet er like enkelt som det er krevjande: Den amerikanske journalisten A. J. Jacobs sette seg føre å lesa heile Encyclopeida Britannica. Målet var å verta klokare. Det vart han, i alle fall på den måten at han lærte mykje nytt, men han har langt igjen før undertittelen på boka vert ein realitet: One man's humble quest to become the smartest person in the world.

Og akkurat det var jo ikkje målet hans. Han er fullt klar over at han ikkje kjem til å hugsa alt, og han er fullt klar over at det finst mykje kunnskap som ikkje er nemnt i EB. Eitt av måla hans var nok å gjera noko ingen (han kjende) hadde gjort før, og eit anna mål var å skriva ei underhaldande bok om dette påfunnet.

Det har han klart. Når han refererer frå artiklar i oppslagsverket er det dei kuriøse sidene han festar seg ved. Men der er fleire underhistorier. Han går på fleire kurs for å læra å hugsa meir. Han melder seg på Vil du bli millionær, og gjer det bra heilt til han får eit vanskeleg spørsmål om blodceller. Han ringjer den ekstremt smarte svogeren sin, og vert litt letta då heller ikkje han veit svaret. Han fortel òg om korleis han og kona ynskjer seg barn, men ikkje får det til.

Det er underhaldande lesnad, stort sett, Og det er heilt greitt.

Guffen tilrår.

Meir Jacobs på kulturguffebloggen
The Year of Living Biblically (2007)
The Puzzler (2022)

10. august 2016

Jakob Naadland: Noreg er namnet (1954)

Didrik Arup Seip skreiv i 1953 eit innlegg i Stavanger Aftenblad, der han hevda at forma Norge var av norsk opphav. Seip var professor i riksmål, og ser ikkje ut til å ha vore spesielt nynorskvenleg. Innlegget hans fekk fleire til å reagera, og Jakob Naadland kan ha vore den som reagerte sterkast. Han skreiv fyrst eit svar til Seip i Stavanger Aftenblad, og utdjupa synspunkta sine i dette heftet, som vart gjeve ut av Noregs Mållag. Seip svara aldri på argumenta til Naadland.

Kort fortalt meiner Naadland at Norge har dansk opphav, og at den norske av dei to namneformene er Noreg. Det bør ikkje vera noko bombe når ein ser på kven som er utgjevar. Men han argumenterer godt for synet sitt. Han går inn i ei rekkje brev frå mellomalderen, og viser (grovt sett) at Norge-former er skrive av danske brevskrivarar, og at Noreg-formene var dei vanlege når breva var skrivne av nordmenn.

Like overtydande er det når han viser til nokre få døme frå 1800-talet, der fagfolk seier at forma Noreg var den vanlege i fleire dialektar. I ei avhandling på svensk frå 1849 skreiv til dømes P. A. Munch at "norska folket själft säger alltid Norig eller Noreg".

Heftet er prega av at Naadland vil visa fram så mange døme som råd. Det gjer at heftet vert litt seigt å koma gjennom, men det gjer jo òg at det er lettare å tru på argumenta hans.

Guffen tilrår.

Meir Naadland på kulturguffebloggen
Penneteikningar [1925]

3. august 2016

Terje Thronæs: Helge Væringsaasen - østerdalsbonde og verdensborger (2007)

Helge Væringsaasen var ein spanande kar. Han levde frå 1836 til 1917, altså i ei tid med store endringar nasjonalt. Han var ein av dei som ville påverka desse endringane, og det gjorde han til gagns. Han var så velståande at han kunne støtta mange prosjekt, han kunne hjelpa kunstnarar, han kunne ta vare på den handfaste kulturarven, og han fekk etter kvart ei rolle som gjorde at han vart spurd om råd. Og råda hans vart høyrde.

Han sat med ei enorm boksamling (rundt 60 000 bøker), og samla òg inn gjenstandar til eit museum. På begge desse områda var kvalitet minst like viktig som kvalitet. Han støtta mange nynorsktiltak. Noko av det siste han gjorde før han døydde var å oppretta eit fond på ein million kroner - dette fondet skulle brukast til å laga ein folkehøgskule på heimstaden hans, Elverum. Han var sjølv elev det fyrste året på den fyrste folkehøgskulen i Noreg, Sagatun, og han var sterkt prega av ideane til Grundtvig resten av livet.

Så han var ein spanande kar. Han hadde fortent ein langt betre biografi enn denne. Stoffet er rotete, her er ekstremt mange detaljar å irritera seg over, som til dømes at det ofte vert sagt at ein kan lesa meir om dette i kapittel 3. Kapitla i boka er unummererte. Mange hendingar vert det fortalt om fleire stader. Korrekturen er dårleg. Det er altfor ordrikt og omfattande - også ein biograf må greia å leggja vekk mykje av stoffet han har samla inn. Her verkar det som om alt er kome med, og då vert det keisam lesing. Diverre.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

2. august 2016

Ole Didrik Lærum: I kastanjetreet (2008)

Lærum har skrive fleire bøker om nære slektningar. Denne boka handlar i hovudsak om han sjølv, og er ei minnebok frå oppvekståra på Voss. Han fortel om skulegang, om musikk, om reising, om det å vera son til dokteren, og om mykje anna. Det er ei fin bok. Lærum er fødd i 1940, og budde i oppveksten svært sentralt på Vangen. Åra han vaks opp var viktige år for forminga av dagens vossasamfunn, med oppbygginga etter krigen, og med den auka satsinga på turisme som næringsveg.

Lærum skildrar seg sjølv som ein forsiktig og noko sjenert gut, som gradvis vert meir van med å visa seg fram, anten det er som musikar eller talar. Størst plass får åra han gjekk ved Voss landsgymnas. Her stadfestar han det inntrykket eg har fått dei gongene eg har lese minna til andre landsgymnasiastar - det ser ut til å ha vore eit langt større samhald mellom elevane då. Ein grunn kan vera at det ikkje var opplagt at alle skulle ta vidaregåande utdanning, men det skulle ikkje undra meg om dei tilsette ved gymnaset spelte like stor rolle.

Lærum fortel varmt om desse åra. Han tek med soger om både bygdeoriginalar og gymnasiastar - nokre av desse vedgår han at kan vera oppdikta, men han har dei altså med likevel. Det er ikkje ei bok til å le høgt av, men fleire av historiene er gode nok til at ein kan dra litt på smilebandet.

Guffen tilrår.