31. juli 2016

The Meaning of Life (1983)

Hm. Dette vart ein nedtur. Det er ikkje den beste av filmane til Monty Python, men det er likevel ein film eg hugsar som rimeleg god. No gjekk det veldig lenge mellom kvar gong eg smilte, og endå lenger mellom kvar gong eg lo.

Filmen er bygd opp av sketsjar, som tek opp dei ulike livsfasene frå fødsel til død. Det er eit heilt greitt utgangspunkt for ein film, og det er kanskje difor det er så skuffande at Monty Python ikkje har greidd å skriva betre sketsjar. Eit gjennomgåande tema er kritikk av det engelske samfunnet, men det er langt frå nok til å bera ein komedie. I store delar av filmen kjeda eg meg, og det var altså ikkje det eg tenkte kom til å skje.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Monty Python på kulturguffebloggen
Monty Python and the Holy Grail (1975)
Life of Brian (1979)
Monty Python Live (mostly) (2014)

Fargo, sesong 2 (2015)

Eg var litt skeptisk til den fyrste sesongen av denne serien, men likte absolutt det eg såg. Forventingane til denne sesongen var altså heilt annleis - no venta eg meg noko bra. Og det fekk eg òg.

Handlinga er denne gongen lagt til 1979. Me er framleis i områda rundt Fargo, og hadde eg brukt andre overskrifter på denne bloggen kunne eg kalla serien "Sopranos kjem til prærien", eller noko slikt. Området rundt Fargo vert kontrollert av den lokale familien Gerhardt. Ein av sønene i den familien vert køyrd ned og drepen av ei kvinne. Ho prøver, saman med mannen sin, ein slaktar i småbyen Luverne, å dekkja over denne ulukka, men det går sjølvsagt ikkje heilt etter planen. Ei rekkje liv går tapt, både i Gerhardt-familien, i ein rivaliserande organisasjon i Kansas City som prøverå få kontroll over Fargo-området, mange politifolk, og ikkje så reint få tilfeldige personar.

Historia vert godt fortalt, med fleire uventa vendingar, med mykje humor, med godt språk (og godt tonefall), og mange små referansar til filmen Fargo og til andre Coen-filmar. Der er heile tida ein fabelaktig kontrast mellom den naive slaktaren og den plaprande kona hans, som trur dei har full kontroll, og dei meir tause kriminelle, fyrst og fremst indianaren Hanzee Dent i Gerhardt-banden og Mike Milligan frå Kansas City, som begge forstår kva som skjer og kva som må gjerast. Politimannen Lou Solverson, som òg er med i sesong 1, har òg full oversikt over kva som skjer og kva som må gjerast, i motsetnad til fleire av dei andre politifolka som er med i serien.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Fargo (film, 1997)
Fargo, sesong 1 (2014)
Fargo, sesong 3 (2017)
Fargo, sesong 4 (2020)
Fargo, sesong 5 (2023)

30. juli 2016

Kjell Venås: Mål og med. Noregs Mållag i 1980-åra (1991)

Undertittelen på denne boka kunne knapt vore meir presis. Noregs Mållag fekk Venås til å skriva ei enkel og grei bok om aktiviteten til mållaget i 1980-åra. Det er ei ujamn bok, og når det er mest interessant for meg, er det når han skriv om folk eg møtte ti-femten år seinare.

Venås opnar med ein gjennomgang av organisasjonen, med tillitsfolk og tilsette. Her er det det mange personar eg møtte då eg arbeidde i Aasen-tunet, men òg nokre namn som var heilt nye for meg, også på leiarnivå. (Leiartittelen vart innført i 1982. Då vart Maria Høgetveit Berg attvald, slik at ho vart både den fyrste kvinnelege formannen i NM, og den fyrste leiaren.) Så går Venås inn på viktige saker. Dei fleste av desse er velkjende frå målstriden både før og etter perioden han skriv om - skulemål, rettskriving, nynorsk i media, osb. Bolken om rettskriving er for lang og for detaljert; her var Venås sjølv ein aktør, og burde nok fått beskjed om at her kunne han ha korta litt.

Her står både om nedturar og oppturar. Skulemålsprosenten steig (så vidt) i fleire år, Det Norske Teatret opna nybygget sitt i Oslo, mållaget fylte 75 år - der var mykje å gle seg over. Men organisasjonen vart svekt, mellom anna ved at kontoret i Bergen vart lagt ned.

Guffen tilrår.

Alfred Hauge. Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)

Dette er det avsluttande bandet i ein trilogi om Cleng Peerson. Han vert gjerne omtala som den norske utvandringa sin far - han var ikkje den fyrste, men det var han som trekte i trådane då den fyrste organiserte gruppa nordmenn utvandra i 1825. Det andre bandet slutta med at mange frå den gruppa slo seg ned i staten New York, og at Peerson søkte nytt land lengre vest i USA, i Illinois. Slik var Peerson. Alltid på farten, alltid rastlaus, alltid på leit etter ein stad han kunne slå seg ned. Boka er forma som eit langt brev, og når han skriv det, er han ein gamal mann i Texas.

Boka er berre delvis vellukka. Hauge nyttar seg av den fridomen han har som forfattar, og plasserer Peerson i fleire viktige hendingar. Såleis vert dette like mykje ei bok om framveksten av USA og framveksten av eit norsk Amerika, som om Peerson. Fleire av hendingane handlar om religion - det var viktig for emigrantane, men her vert det for mykje av det. Spesielt mormonane står det altfor, altfor mykje om, men det er òg i meste laget om drøftingane mellom lekpredikanten Elling Eielsen Sundve og den ordinærte presten J.W.C. Dietrichson.

Guffen er lunken.

Meir Alfred Hauge på kulturguffebloggen
Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Gå vest - (1963)
Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Ungdom (1977)

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Gudrun Hovde Gvåle: O.E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

29. juli 2016

Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)

Og eg som trudde at det ikkje var så mykje upløyd mark i Marx Brothers-åkeren. I'll Say She Is var det store gjennombrotet til brørne. Dei var store i vaudeville før dette stykket, men det var dette som gjorde dei til verkeleg store stjerner. Stykket hadde premiere i Philadelphia i 1923, turnerte litt rundt om på austkysten det neste året, og vart sett opp på Broadway i mai 1924. Resten er, som det heiter, historie.

Dei to andre Broadway-oppsetjingane til Marx Brothers, Cocoanuts og Animal Crackers, vart begge filma i etterkant. Det vart ikkje dette stykket, med unntak av ein sketsj og nokre av vitsane. Manuset til den lange avslutningssketsjen (om Napoleon) og sketsjen som vart filma har vore ukjent. I Marx-biografiane får filmane langt meir plass enn denne framsyninga. Diamond skriv (stort sett) berre om denne, og det er ein velkomen vri.

Han går langt inn i kjeldene, og finn mykje nytt stoff. Han greier å spora opp delar av manus, og han greier å finna mange av songane. Han finn rollelister, han finn avismeldingar, han finn intervju, og formar det heile til ei fin og fascinerande forteljing. På vegen fram tek han livet av nokre myter, som den om at grunnen til at alle dei framståande aviskritikarane i NY berre kom til denne stykket av di ei anna premiere vart avlyst same dag.

Så langt er alt vel. Den andre delen av boka engasjerer langt mindre. Diamond er amatørskodespelar, han har lenge likt å kle seg ut som Groucho, og han finn ut at han skal setja opp att stykket. Det er heilt greitt; hadde eg visst om det på førehand er det fare for at eg hadde lagt inn ein tur til NY for å sjå det. Men her skriv han alt, alt for langt om prøvespelingar og øknomiske vriar og vendingar, om øvingar og framføringar, om meldingar av den nye framsyninga, og om planar vidare. Denne delen hadde hatt godt av ei svært stram nedkorting.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)
The Unknown Marx Brothers (1993) 

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

Odd W. Surén: Fanger og opprørere (1985)

Eg var innom i Fjærland i sommar, og kjøpte mellom anna med meg nokre tidlege Surén-bøker. Eg har lese fleire av dei nyaste bøkene hans, og har stort sett vore godt nøgd med dei. Dette er debutboka hans, og det er ikkje heilt det same nivået.

Nokre likskapar er her. Også her skriv han om folk som ikkje har det så bra, folk som er litt på sida, folk som ikkje får det heilt til. I boka er det seks noveller, og novella som gjorde sterkast inntrykk var "Flaskepost", der ein eldre mann finn ein flaskepost han sende ut som fjortenåring. Han les gjennom den pretensiøse teksten han skreiv for mange år sidan, og får nesten vondt av å lesa det. Men både denne og dei andre novellene er prega av at Surén ikkje har funne røysta si enno. Her er humor, men han er ikkje god nok. Historiene er der, men heller ikkje dei er heilt gode nok. Og det som kanskje skil denne boka mest frå dei nyare bøkene hans, er ordbruken. Han bruker mange ord, han bruker lange ord, og skriv nokre setningar der det verkar som det viktigaste er å visa fram at han har eit enormt ordforråd.

Guffen er lunken.

Meir Surén på kulturguffebloggen
Tyranner og tjenere (1989)
Taushetens fortrolige (1993)
Ansikter og navn (1997)
Dråper i havet (1998)
Diskrete kulisser (2000)
Kometenes øyeblikk (2001)
Knuseverk (2003)
Dødsmåter (2006)
Adgangstegn (2007)
For hva det er verdt (2010)
Den som skriver (2013)
Usynlig for verden (2015)
Krem med et hint av kuruke (2017)
Hvis vi lever neste år (2019)
Høvlingsmonn (2021)
Fall (2023)

21. juli 2016

Bill Bryson: One Summer. America 1927 (2013)

Denne boka handlar (i prinsippet) om ein einaste sommar. Boka er på litt over 500 sider, så skal dette fungera føreset det to ting: Det må vera ein sommar der det skjer mykje, og boka må skrivast av ein forfattar som kan faget sitt. Begge desse føresetnadene er til stades, og resultatet er vorte ei svært underhaldande og lærerik bok.

Der er nokre gjennomgåande historier i boka. Den eine handlar om baseball, den andre handlar om flyging. Eg ser at baseball-delen er viktig, for baseball-fanatikarar var det ein legendarisk sesong. Babe Ruth sette ein home run-rekord som stod i tretti år, og greidde det etter nokre fantastiske kampar til slutt i sesongen. Fly-historia handlar om kampen for å verta den fyrste som flaug direkte frå New York til Paris, og om korleis dette gjorde Charles Lindbergh til ei global superstjerne. Innimellom alt dette kjem ei rekkje bi-historier, som ein ekstrem flaum i elva Mississippi, nokre mordsaker, lydfilmen, ein president som helst vil vera minst mogleg på jobb, Mount Rushmore, Al Capone, Henry Ford og mange og mykje anna.

Sjølvsagt skriv ikkje Bryson berre om sommaren 1927. Henry Ford lanserte bilmerket A-Ford i 1927, men før Bryson kjem til det poenget, skriv han godt og langt om det Ford hadde gjort før. Lindbergh flaug over Atlanteren i mai 1927, og Bryson skriv om alle som hadde prøvd det før, også om dei som hadde greidd det.

Her er, ikkje uventa, mykje å smila og/eller le av, og mykje som er oppsiktsvekkande. Bryson er jo glad i å dra fram det komiske. Nokre døme:
* Dei to fyrste som greidde å fly over Atlanteren flaug frå Newfoundland til Irland, og kom ut for så dårleg vêr at då dei endeleg kom ut or skydekket, merka dei at dei hadde svinga 180 grader inne i skyene, og var på veg tilbake til Canada.
* Charles Lindbergh tok ein gong av frå ei gate i ein liten by i Texas, der det var 44 fot mellom lyktestolpane på kvar side av gata - flyet hans hadde eit vingespenn på 40 fot.
* Viss pilotar kom ut av kurs og ikkje visste kvar dei var, var det vanleg å fly lågt over ein jarnbanestasjon for å lesa namnet på stasjonen.
* Dei fyrste seks vekene etter at Lindbergh fullførte flyturen sin var det berre to dagar hovudoppslaget i New York Times handla om noko anna enn flyging.
* Henry Ford, som verkar rimeleg forstyrra, var så fascinert av soyabønner at han fekk laga ein prototype av ein bil konstruert av soyabønner.
* Henry Ford er den einaste amerikanaren som får positiv omtale i Mein Kampf.

Og så vidare. Små og store godbitar kjem i fleng. Men det beste med denne boka er at Bryson argumenterer overtydande for at dette verkeleg var ein viktig sommar. Amerika endra seg, og tilhøvet mellom Amerika og resten av verda endra seg.

Guffen tilrår.

Meir Bryson på kulturguffebloggen
The Lost Continent (1989)
Neither here Nor there (1991)
Notes from a Small Island (1995)
A Walk in the Woods (1998)
Notes from a Big Country (1998)
Down Under (2000)
Shakespeare. The World as a Stage (2007)
At Home (2010)
The Road to Little Dribbling (2015)
The Body (2019)

9. juli 2016

Going Clear. Scientology and the Prison of Belief (2015)

Scientologi er ein, ahem, kontroversiell religion. Denne filmen prøver å finna ut korleis det er på innsida av scientologi-kyrkja. I filmen vert forfattaren Lawrence Wright hyppig intervjua; han gav i 2013 ut boka Going Clear. I tillegg er nokre avhopparar intervjua, og det vert vist nokre eldre intervju med grunnleggjaren av scientologi, Ron L. Hubbard. Hubbard døydde i 1986, og etterfølgjaren hans, David Miscavige, takka nei til å verta intervjua til denne filmen.

Det handlar mykje om pengar. At scientologi i det heile har status som ein religion skuldast at dei ville ha skattefritak. Den statusen fekk dei i 1991, og i tida etter har dei fått enorme gåver frå medlemmane, slik at kyrkja i dag har verdfulle eigedomar over store delar av verda.

Miscavige er ein mektig og nådelaus leiar av kyrkja. Avhopparane fortel om mishandling, om vald, om ei kyrkje som vil ha full kontroll på medlemmane siue, og dei kjenner alle ein lette over å ha kome seg ut. Medlemstalet var langt høgare tidlegare; det kan skuldast at den karismatiske Hubbard hadde lettare for å dra til seg medlemmar. Han var ei merkeleg skrue; han gav ut meir enn tusen bøker, og var eigentleg best kjend som forfattar av science fiction-bøker før han grunnla scientologi.

Filmen fortel altså om eit djupt ubehageleg trussamfunn, der hjernevask og total kontroll ser ut til å vera det dominerande. Medlemmane kan klatra på ein intern rangstige, der dei må gjennom prøvar for å få større oppgåver, og for å få meir innsikt i scientologien. Som ein av avhopparane seier det - i kva andre trussamfunn må du vera medlem i årevis før du får vita kva du skal tru på?

Guffen tilrår.

8. juli 2016

André Bjerke: Arnulf Øverland - vårt sprogs konservator og fornyer (1965)

OK. Det er ikkje noko bombe at eg er usamd med mykje av det som står her. Eg står støtt på den rette sida i målsaka; Bjerke og Øverland stod ein heilt annan stad.

Det var sikkert fåfengt, men eg prøvde likevel å lesa boka med nokolunde nøytralt blikk. Heftet, som er utgjeve av Riksmålsforbundet, er sett saman av to artiklar, der Bjerke gjev Øverland mykje ros. Det går for så vidt fram av tittelen Bjerke har gjeve heftet, men det er ikkje måte på kva storverk Øverland har gjort for riksmålet: "Hans stilistiske bearbeidelse av vårt kultursprog har i høy grad medvirket til dets nasjonale gjennomslagskraft. Øverlands pregning av riksmålets stilstruktur er intet mindre enn en sprogpolitisk begivenhet."

For Bjerke er Øverland så godt feilfri. Eg kjøper likevel ikkje argumentasjonen hans. Bjerke gjer eit stort nummer av at så godt som alle nynorskdiktarar plasserer verba til sist på verselinene; dei bruker altså tysk setningsoppbygnad. Øverland gjer (omtrent) aldri det, skriv Bjerke, og meiner dermed å ha vist at riksmålet er meir norsk enn nynorsk er.

Endå verre vert det når Bjerke presenterer ein figur over korleis språk er sett saman. Figuren har tre etasjar - øvst er høysprog (høytidstale, lesesprog, scenesprog i tale; bibelstil, salmestil, poetisk stil og lyrisk prosa i skrift). Så kjem normalsprog (landsgyldig, dialektfri tale, vanlig scenesprog i tale; ledig litteraturstil, journalistisk prosa og sakprosa i skrift). Nedst kjem særsprog (dialekt, slang og argot i tale; dialektlitteratur, dialektfarvet og slangfarvet stil i skrift). Viss eg forstår Bjerke rett, meiner han at dei to øvste har sin verdi, medan den nedste eigentleg er noko som burde fjernast. Det er noko mindreverdig, som rett nok tilfører dei to øvste etasjane næring, men som likevel ikkje er verdt noko. Det er ikkje høgkulturelt nok, rett og slett.

Nokre sider seinare fortel Bjerke om då han var nøydd til å opphalda seg nokre månader i "det aller innerste Norge. I en bygd så bortgjemt at den ikke engang ble rammet av svartedauden". Her prøver han å få ein ung gut i tale, men denne guten, som ikkje gjer stort anna enn å spela melodien til "Tante Pose" med ein peikefinger, kan ikkje seia noko anna enn "eg veit ikkje, eg". For Bjerke er dette eine dømet prov på at folk i bygde-Noreg er mindre utvikla. "På de norske bønders taushet kan man iallfall ikke bygge et skriftsprog". Bøndene har ikkje talemål, skriv han, dei har tiemål.

Det kan henda at eg er farga av eigen ståstad, men eg slit med å sjå at eg hadde godteke like usakleg argumentasjon i artiklar skrivne av folk på nynorsksida, i eit hefte gjeve ut av Noregs Mållag. Men uansett, det var greitt å sjå korleis folk på den andre sida argumenterer for si sak.

Guffen tilrår.

Meir Bjerke på kulturguffebloggen
De dødes tjern (1942)
De dødes tjern (film, 1958)

6. juli 2016

Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)

Den andre av to minnebøker Halldis Moren Vesaas skreiv om livet med Tarjei. Boka tek til i 1946, og er like finfin som den fyrste boka. Det er framleis eit liv der litteraturen er det sentrale, sjølvsagt, men det skjer òg ting på andre område. Halldis gjev seg sjølv meir plass i denne boka. Det er ein periode der ho skriv færre dikt, men der ho vert ein av dei store attdiktarane i landet, og der ho får fleire viktige verv i både det lokale og det nasjonale kulturlivet. Dei to har framleis Midtbø som base, men etter at dei to ungane deira flyttar heimefrå, får dei seg etter kvart husvære i Oslo.

Dei siste sidene, der ho skriv om den siste levetida til mannen hennar, er spesielt rørande. Han vert sjuk, reiser frå Midtbø til Oslo for å opererast, og kjem aldri attende til Midtbø. Det er likevel ikkje den einaste delen av boka som gjev meg klump i halsen; det er òg sterkt når ho fortel om korleis Tarjei fann Tor Jonsson i koma; eit koma han aldri vakna frå. Halldis skriv òg om den vanskelege tida midt i 1950-åra, der forholdet mellom dei to ikkje var spesielt godt. Desse kapitla les eg på ein ny måte etter å ha lese biografien Olav Vesaas skreiv om mor si.

Guffen tilrår.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

5. juli 2016

Jah Wobble: Memoirs of a Geezer (2009)

For meg vart dette ei todelt bok. Den fyrste halvdelen er klart best, mot slutten av boka er det tynne greier. Det kan sjølvsagt koma av at eg kjenner langt betre til det Wobble skriv om tidleg i boka, men eg trur ikkje det er einaste grunnen: Han verkar mindre inspirert når han skriv om dei ferskaste hendingane.

Wobble vaks opp i London. Midt i 1970-åra, då punken tok av, var han ein nær ven av Johnny Rotten, og vart med i Public Image Limited, bandet Rotten drog i gang etter at Sex Pistols vart oppløyst. Wobble, som etter kvart vart ein habil bassist, var berre med i bandet i to år, men var mellom anna med på Metal Box. Her skriv Wobble godt - han kuttar ut det alle har lese andre stader (som til dømes då Rotten prøvesong for Sex Pistols), og greier å seia noko nytt om desse viktige åra.

Men så dabbar det altså av. Det minner av og til om namedropping, der han fortel om musikarar han har spela med og snakka med, og det går frå det eine prosjektet til det andre. Han verkar som ein det er vanskeleg å samarbeida med, og utover i boka vert eg meir og meir overtydd om at han undertrykkjer dei negative sidene ved seg sjølv. Det er sjølvsagt fullt lovleg i ein sjølvbiografi, men av og til hintar han om ei valdeleg side ved seg sjølv det er vanskeleg å få sansen for.

Guffen er lunken.

2. juli 2016

Idar Handagard: Aasmund Vinje i Staalediktet (1909)

I 1866, fire år før han døydde, gav Aasmund Olavsson Vinje ut diktsyklusen Storegut. Den er basert på verkelege hendingar, som det heiter, og inneheld fleire av dei godt kjende Vinje-dikta. Seinare tok han til med ein diktsyklus, Staale. Dikta i den syklusen vart prenta i avisa Dølen etter kvart som dei vart ferdige, og dei hentar motiv frå Vinje sitt liv.

Handagard les desse dikta reint sjølvbiografisk. Det kan vera rett å gjera det, men det kan òg vera for enkelt. Der Vinje let hovudpersonen i Staale vera soldat, les Handagard det som eit bilete på ein av dei mange stridane Vinje gjekk gjennom. For det er den tradisjonen han skriv seg inn i - for Handagard vert Vinje ein som sleit seg gjennom livet, medan han arbeidde så hardt han kunne for målsaka.

Boka har tre delar, og vert gradvis veikare. Den siste delen er sett saman av utvalde dikt frå Staale, og her er det uventa lågt nivå. I midtdelen, som er den kortaste, skriv Handagard om Staale-dikta. Den fyrste delen er den beste, her skriv Handagard om livet til Vinje. Noko utfyllande biografi er det ikkje, og det er altså prega av dette offerbiletet som lenge prega tekstar om Vinje (og til dels Aasen, for så vidt), men det gjev eit greitt bilete av livet til Vinje.

Guffen er lunken.

Meir Vinje på kulturguffebloggen
Ferdaminne frå sumaren 1860 (1861)
Vetle Vislie: Aasmund Vinje (1906)
Lyriske dikt (1910)
Olav Midttun: A. O. Vinje (1960)
Langslet og Rydne: Villmann, vismann og veiviser (1993)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Toril Moi leser A.O. Vinje (2016)
Ottar Grepstad: Vinje-bibliografien (2017)

1. juli 2016

Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)

For oss som prøver å koma oss lengst mogeleg inn i den nynorske kultur- og litteraturhistoria, er Midtbø ein sentral stad. Midtbø er garden Tarjei Vesaas kjøpte av onkelen sin i 1930, og der han tre år seinare busette seg saman med kona si, Halldis Moren Vesaas. Dei budde der til han døydde i 1970. Etter det budde Halldis mykje i Oslo. Garden er i dag eigd av etterkomarane deira. Sjølv har eg vore innom der tre gonger - ein gong då me berre stoppa og tusla ned i tunet, ein gong på omvising under litteraturdagane i Vinje, og ein gong då me arbeidde med ein utstilling om Halldis, og sonen Olav Vesaas tok med meg inn på omtrent alle romma i huset. Dei ti minutta me var på skriverommet til Tarjei er framleis eitt av dei varmaste minna mine.

Denne boka handlar mykje om livet i Midtbøs bakkar. Ho kom ut fire år etter at Halldis Moren Vesaas vart enkje. Ho fortel om korleis ho visste om Tarjei lenge før dei møttest. Ho vaks opp i ein heim der bøker og litteratur stod sentralt, og då far hennar fekk tilsendt debutboka til Vesaas i 1923, skrytte han så mykje av boka at den unge Halldis òg las ho (utan å verta like imponert). Seinare bøker fall meir i smak, ho skriv at ho kunne store delar av nokre av bøkene hans utanåt. Før dei endeleg møtte kvarandre i 1931, og altså gifte seg nokre år seinare.

Halldis skriv mykje om dagleglivet på Midtbø, men ho skriv like mykje om det å vera forfattar. Det er skrivinga til Tarjei som får mest plass. Begge gav ut mange bøker, også då dei var småbarnsforeldre, men det kom flest bøker frå Tarjei, og ho ser òg at han var ein større forfattar enn henne. Ho skriv mykje om kontakten han hadde med forlaga, ikkje minst då Kimen kom ut i 1940. Fram til dess kom bøkene til Tarjei ut på Olaf Norlis forlag. Kimen måtte ut hausten 1940, meinte Tarjei, og då Norli ikkje kunne lova han utgjeving om hausten, gjekk han over til Gyldendal. Ho skriv òg mykje om kontakten med andre forfattarar, og korleis dei gleda både seg sjølv og andre ved å ha høgtlesing av dikt, svært ofte svenske, i stova på Midtbø. Under andre verdskrigen var der høgtlesing av ikkje-utgjevne og forbodne dikt av Nordahl Grieg.

Det er ei flott, flott bok. Forholdet mellom dei to vert skildra uvanleg varmt, og dei må ha vore eit godt og flott par, ulike som dei var. Ho var sosial og ville gjerne ha gjestar heile tida; han treivst best for seg sjølv. Ho likte å sitja oppe utover kvelden; han gjekk gjerne til sengs i åtte-tida. Og så bortetter.

To år seinare kom det ein oppfølgjar. Watch this space.

Guffen tilrår.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)