31. desember 2013

Merethe Lindstrøm: Arkitekt (2013)

Dette er ei glimrande samling noveller. Spesielt uventa er det ikkje, Lindstrøm er ei av dei leiande forfattarane i landet, og noveller er ein sjanger ho beherskar svært bra, for å seia det mildt.

Handlinga i dei seks novellene er relativt daglegdags. Det store med novellene er alt det som ikkje vert sagt. På same måte som hovudpersonane manglar me heile tida litt informasjon, og uroa hovudpersonane kjenner smittar difor over på oss. Me veit ikkje om det er noko farleg med gjestane i nabohytta på campingplassen - det veit heller ikkje ho som har teke inn der etter ein motorstopp, men ho kjenner på seg at det er eit eller anna. Dei to som ryddar i huset til ein som nett er død (truleg av ei ulukke, det kjem ikkje fram) oppdagar brått at den to-tre år gamle dotter til ein av dei er vekke, og det er ikkje berre dei to som er urolege for at noko alvorleg kan ha skjedd.

Lindstrøm greier å skapa denne stemninga av di ho er ein stor novellist. Ho skriv så suverent, ho har eit så glitrande språk, og det er ei stor glede kvar gong eg les ei av bøkene hennar.

Guffen tilrår.

Meir Lindstrøm på kulturguffebloggen
Sexorcisten og andre fortellinger (1983)
Borte, men savnet (1988)
Kannibal-leken (1990)
Regnbarnas rike (1992)
Svømme under vann (1994)
Steinsamlere (1996)
Stedfortrederen (1997)
Jeg kjenner dette huset (1999)
Natthjem (2002)
Ingenting om mørket (2003)

Barnejegeren (2005)
Gjestene (2007)
Dager i stillhetens historie (2011)
Fra vinterarkivene (2015)
Nord (2017)
Fuglenes anatomi (2019)
Vinterhest (2022)

30. desember 2013

Magnolia (1999)

I denne filmen sviv fire-fem ulike handlingar rundt kvarandre. Dei heng alle saman, i større eller mindre grad, og vert delvis knytte litt tettare saman mot slutten av filmen. Eg prøver ein kortversjon: Ein gamal mann ligg for døden, og har ein hjelpepleiar med seg heile tida. Son hans, som ikkje har hatt kontakt med faren på svært lenge, lever av å læra menn korleis dei skal vera steinaldermenn, i eit altfor feminisert samfunn. Den nye kona til den gamle mannen er deprimert av di mannen syng på siste verset, og prøver å ta livet sitt. Ein annan gamal mann, programleiaren for spørjeprogrammet "What does kids know?", har nett fått vita at han har kreft, og at han berre har nokre månader att å leva. Dotter hennar, som ikkje har hatt kontakt med faren på svært lenge, er narkoman. Etter noko husbråk kjem ein politimann på døra hennar, og dei to vert etter kvart samde om å møtast same kveld. Me følgjer òg ein liten gut som gjer reint bord i spørjeprogrammet, og ein mann som gjorde reint bord i det same programmet tretti år tidlegare.

Det er ein sann kortversjon, men han seier minimalt om filmen. Referatet over verkar ikkje som ein film eg kunne tenkt meg å sjå, men dette er ein fantastisk film. Det er dramatisk og spanande, det er mange gode scener, og historiene vert fletta saman på ein finfin måte. Det er rask klipping, i den fyrste delen av filmen er det av og til vanskeleg å hengja med, men det går fort over. Det byggjer seg opp mot eit klimaks, som overraskande nok kjem ei stund før filmen er slutt - omtrent to tredelar inn i filmen. Skal den siste delen av filmen fungera må det koma eit nytt klimaks, som er minst på høgd med det fyrste, og det gjer det: Mot slutten kjem den beste froskar-dett-ned-frå-himmelen-scena eg nokon gong har sett.

Fleire av historiene heng saman tematisk. Han som vil ha fleire steinaldermenn vert portrettintervjua av ei som vil vita mykje om oppveksten hans. Han siterer ei av bøkene sine, og seier noko slikt som at fortida er ein uinteressant stad å vera. Han vert konfrontert med at han lyg, og avsluttar i praksis intervjuet. Også andre slit med det som har skjedd før, begge dei to eldre mennene angrar til dømes på måten dei har oppført seg mot ungane sine, og han som gjorde reint bord i spørjeprogrammet for tretti år sidan lever framleis på minna frå den gong. Tilhøvet mellom foreldre og ungar går altså att gjennom filmen; eit anna gjennomgåande tema er korleis me omgjev oss med løgner.

Det er altså ein flott film. Det er òg ein film eg vil sjå igjen, det meir enn anar meg at den raske klippinga gjer at eg gjekk glipp av mange referansar, både indre og ytre.

Guffen tilrår.

26. desember 2013

Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)

Eg er nok over middels interessert i den norske utvandringa til Amerika. Eg skreiv hovudoppgåve om det, eg har skrive fleire artiklar om ulike sider ved utvandringa, og dei tre siste gongene eg har vore i USA var eg invitert dit for å halda foredrag. Det er difor litt uventa at ei så omfattande bok som denne ikkje greier å engasjera meg stort.

Boka er ein del av ein trilogi. I den fyrste boka, Farvel Norge, handla det om reisa frå Noreg; denne handlar om livet i Amerika fram til 1900, medan det siste bandet skal handla om livet i Amerika fram til 1975. Det som fengar meg mest er det Mørkhagen skriv om pionerane, dei som i den tidlegaste tida søkte opp nytt land, og etablerte norskamerikanske koloniar. Her har Mørkhagen svært god kontroll på stoffet sitt, han ser kva personar han bør følgja, og han ser kva emne som fortener utdjuping.

Diverre greier han det ikkje like godt utover i boka. Nokre emne får altfor stor plass, det er til dømes uforståeleg at han bruker så lang tid på den amerikanske borgarkrigen. Han skriv for mykje om dei norske som var med, og bruker i tillegg mykje plass på å referera sjølve krigen. Det norske regimentet frå Wisconsin hadde lenge heltestatus i det norske Amerika, saman med obersten deira, Hans Christian Heg, men Mørkhagen ser ikkje ut til å kopla dette saman med opphavsmytene fleire har skrive om. At norskamerikanarar var med på å reisa ei statue av heg utanfor parlamentet i Madison, Wisconsin, handlar mykje om at dei ville visa at også dei hadde folk som hadde kjempa for det nye landet sitt.

I det heile er Mørkhagen betre når han fortel, enn når han forklarar og analyserer. Skrivestilen hans er heller ikkje altfor spenstig, det er ei bok rensa for humor, og han er i tillegg litt for glad i å bruka avsnitt med berre ei setning. Mange av kapitla sluttar til dømes på denne måten. Eit kapittel vert avslutta med at norskamerikanarar òg slo seg ned i dei sørlege delane av USA, og fleire føregangsmenn vert nemnde. Så kjem det eit einsetnings-avsnitt til slutt: "Én person til bør ikke glemmes - og igjen er navnet Cleng Peerson". med ein sånn slutt reknar i alle fall eg med at Peerson har ei sentral rolle i det neste kapitlet - han vert knapt nok nemnd i det heile. To kapittel sluttar med eit hint om at det neste skal handla om politikaren Knute Nelson, den eine gongen rett nok utan å nemna namnet hans, men det er ikkje før det tredje slike frampeiket at me endeleg får høyra om Nelson.

Korleis kunne Mørkhagen treft meg meir? Han kunne skrive meir om korleis dagleglivet var i dei norskamerikanske miljøa. Korleis var det med skulegangen? Korleis gjekk det med språket? Korleis endra kosthald og klesskikkar seg? Korleis takla immigrantane overgangen frå å vera norske til å verta norskamerikanske? For meg ville det vore langt meir spanande enn lange og mange kapittel om dei norskamerikanske trussamfunna.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Gudrun Hovde Gvåle: O.E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

22. desember 2013

Mad Men, sesong 6 (2013)

Det er ikkje nett som i gamle dagar. Etter fire glimrande sesongar tapte det seg i den femte, og dei greier ikkje å reisa kjerringa i denne sjette sesongen. Når det er bra, og det er det rett som det er, er det bra, men oftare er det berre midt på treet. Det er langt mellom dei store scenene, endå lengre mellom dei store episodane.

Serien var betre då han handla om firmaet. No verkar det, i endå større grad enn i den førre sesongen, som om personane tek over. Det var meir stas då den einaste personen me følgde tett utanfor jobb var Don Draper. No vert det for mange persontrådar å følgja, og det heile minner av og til om ein godt laga såpeserie.

Her er likevel lyspunkt. Sist sesong (var det vel) gjekk Peggy over til eit anna firma. På ein utanbys tur, sånn omtrent midt i sesongen,  møter Draper den kreative sjefen for det andre firmaet, og saman vert dei samde om at dei to firmaa bør slå seg saman. Dei får alle med på det, og serien tek seg opp herfrå. Det vert fleire indre konfliktar, og det vert meir frå firmakontora, rett og slett. Eit anna lyspunkt er karakteren Bob Benson, som ingen heilt veit kva driv med, men som dukkar opp overalt, med det store smilet sitt.

Draper slit i serien, og verst vert det mot slutten. Dotter hans har teke han på fersken med elskerinna hans, han er ikkje nøgd med ekteskapet sitt, han kjenner seg trua av andre og yngre krefter på jobb, og han løyser alt dette på den gode, gamle måten: Han drikk meir og meir. Han prøver å skjula det, han kan godt drikka alkohol frå koppar på kontoret, men til slutt vert det for mykje, og han får beskjed om å ta ferie på ubestemt tid. Eit reklamefirma sparkar altså Don Draper - mad, indeed. Det ligg til rette for ein god sistesesong.

Guffen er lunken.

Meir Mad Men på kulturguffebloggen
Sesong 1 (2007)
Sesong 2 (2008)
Sesong 3 (2009)
Sesong 4 (2010)
Sesong 5 (2012)
Sesong 7 (2014-15)

19. desember 2013

Ride the High Country (1962)

Ein enkel og stilrein western-film, som ser ut til å gli over i klisjeane midtvegs, men som reddar seg inn att. Manuset er ikkje det mest originale, men det er godt skodespel, historia er godt fortald, og det er fin rytme i det som skjer. Og som vanleg skjer det i flott natur.

Ein bank slit med at alle gulltransportane frå ein gruveby vert rana. Dei hyrer inn ein rutinert revolvermann, som får med seg ein jamaldra kjenning han tilfeldigvis møter, og ein ung spole kjenningen tilrår. Den yngste av dei tenkjer mest på damer, og det er, litt uventa, her det vert drama i forteljinga. På veg til gruvebyen tek dei med seg ei ung jente som er trulova med ein gullgravar. Han viser seg å vera lite å samla på, så ho verdt med dei tilbake til sivilisasjonen.

På veg dit vert lojaliteten deira sett på prøve. Det kjem eit mytteri, det kjem angrep utanfrå, det er passeleg med skotvekslingar, og det går nokolunde godt til slutt. Heilt grei tidtrøyte.

Guffen tilrår.

15. desember 2013

Paul Maher jr. (red.): Tom Waits on Tom Waits (2011)

Denne boka har eg brukt uvanleg lang tid på å lesa. Det er ei samling intervju og artiklar frå heile karriera til Tom Waits. Av og til henta eg boka fram, las eit kapittel eller to, og tenkte det same som eg tenkjer når eg høyrer musikken til Waits - dette burde eg gjera oftare.

For det er ei fantastisk samling tekstar. Det verkar som om Waits relativt tidleg fann ut at det var artigare med intervju dersom han dikta fritt. Sitatet som opnar heile boka seier eigentleg alt: På spørsmålet "On what occasions do you lie?" svarar Waits "Who needs an occasion?"

Han diktar/lyg ikkje berre for å ha det artig, han gjer det òg for å verna om privatlivet sitt. Vert spørsmåla for nærgåande, tek han gjerne fram ei notisbok der han har skrive ned ei mengd kuriøse fakta frå ei rekkje område, og svarar med å lesa opp nokre av desse. Det er fascinerande nok i seg sjølv, men best er det når han (truleg) berre diktar opp historier. Eit godt døme er då han ut av ingenting fortel om ein gong han og ein kamerat haika gjennom Arizona. Det var nyttårsafta, og det var iskaldt. Dei gjekk inn i ei kyrkje for å varma seg, og det enda med at kyrkjelyden tok opp kollekt for at dei to unggutane skulle reisa vidare. Dikt eller sanning? Kven veit. Aller best er det forresten når intervjuaren ikkje skjønar at ho/han vert kødda med.

Guffen tilrår.

Meir Waits på kulturguffebloggen
Barney Hoskins: Lowside of the Road. A Life of Tom Waits (2009)

13. desember 2013

Dial M for Murder (1954)

Det finst verre tidtrøyte enn å sjå Hitchcock-filmar.

Tony Wendice har funne ut at kona Margot har eit forhold til Mark Halliday. Han legg ein snedig plan for å få teke livet av henne, ein plan som involverer Swann, ein studiekamerat han ikkje har sett på tjue år. Planen er at Swann skal låsa seg inn og ta livet av Margot ein kveld Wendice er ute med Halliday. Det går ikkje heilt etter planen, i eit desperat sjølvforsvar greier Margot å ta livet av Swann, men då Wendice kjem heim greier han å manipulera det som finst av gjenstandar i rommet, slik at når politiet kjem, legg dei saman to og to og får minst fem. Margot vert dømd til døden, og livet hennar heng i ein svært tynn tråd.

Filmen er, ikkje uventa, svært godt oppbygd. Me som ser filmen veit heile tida meir enn personane på skjermen, både når det er Wendice som har løyndomar for dei andre, og når politimannen som etterforskar det heile legg ei felle for Wendice. Men sjølv om me veit kva som skjer, er det spaning i filmen, det er jo dette Hitchcock beherskar betre enn dei aller fleste.

Guffen tilrår.

Meir Hitchcock på kulturguffebloggen
Rear Window (1954)
The Man Who Knew Too Much (1956)
Vertigo (1958)
North By Northwest (1959)
Psycho (1960)
The Birds (1963)

Donald Ray Pollock: Knockemstiff (2008)

"You gotta stop readin' them books", seier ein av personane i denne novellesamlinga, og legg til: "Start watchin' some TV". Utsegna kunne vore sagt av svært mange av dei me møter i dei rundt tjue novellene. Dei set ikkje lesing svært høgt - det dei har til felles er liv utan for store framtidsvoner. Dei som ikkje er arbeidslause har dårleg betalte jobbar, dei fleste drikk for mykje, mange bruker dop, det er mykje kriminalitet, det er dårleg helse, det er brotne ekteskapsløfte, osb.

Dei aller, aller fleste bur i den vesle byen Knockemstiff i Ohio. Det er ein by dei fleste andre berre køyrer forbi, men dei me møter i novellene er knytte til heimstaden sin, av band som er usynlege og uforståelege for oss andre. Nokre drøymer om å koma seg vekk, langt vekk, men sjølv om dei har greidd å skrapa saman pengar nok til å reisa, greier dei det ikkje. Pengane går med til alkohol, til andre ting, og etter ei stund er dei tilbake der dei var.

Og det er mykje vald, sjølvsagt. For nokre månader sidan las eg romanen The Devil all the Time, ein roman med ekstremt mykje vald, så eg var budd på at det ville smella litt her òg. Det gjer det, men eg var ikkje budd på at her òg var noveller omtrent frie for vald. Tittelnovella er eit godt døme på det; her møter me ein rundt tretti år gamal mann som passar ein butikk for småpengar, og som stort sett berre drøymer om ei uoppnåeleg jente frå nabolaget. Aldri vert det tydelegare kor vonlaust livet i Knockemstiff her - ho kjem seg (litt) vekk, medan han held fram i kvardagen som aldri endar. Og det heile vert dokumentert av ein glamorøs fotograf frå California.

Guffen tilrår.

Meir Pollock på kulturguffebloggen
The Devil All the Time (2011)

11. desember 2013

Sopranos, sesong 3 (2001)

Ny glimrande Sopranos-sesong, kort tid etter at eg var ferdig med nummer to. Eg ser Sopranos åleine, og såg denne sesongen nokolunde parallelt med at eg og Marit ser Mad Men 6. Eit opplagt poeng vert synleg - det er langt lettare å hengja med når ein ser sesongane tett på kvarandre. Det er lenge sidan me såg sist sesong av Mad Men, og der er mange samanhengar eg ikkje tek med ein gong.

Eit anna poeng vert òg gradvis synleg. Denne Sopranos-sesongen er langt betre enn den ferskaste Mad Men-sesongen. Samanlikninga er ikkje heilt rettvis; etter tre sesongar var framleis Mad Men glitrande. Viss Sopranos held seg på dette nivået resten av sesongane, er det altså opplagt kva serie som held seg best.

Det handlar framleis om Tony Soprano og dei to familiane hans. Han misser meir og meir kontroll over kone og born - kona hintar meir og meir om at ho vil ut av ekteskapet, eller i alle fall prøva seg i arbeidslivet. Sonen er ei potensiell urokråke på skulen, og det er fascinerande å sjå korleis den storkriminelle faren vert forbanna når sonen driv med relativt uskuldige brotsverk på skulen. Størst problem har han med dottera Meadow, som går på universitet i New York, og vert meir og meir sjølvstendig. Ho vert forbanna på faren når han kritiserer den svarte kjærasten hennar, og det sjølv om han gjer det slutt med ho, vert ikkje forholdet til faren noko betre.

I mafiafamilien hans hanglar det òg. Mange av dei nærmaste murrar mykje, og den einaste av dei nære han ikkje kjem på kant med er Silvio Dante. Verst er forholdet til Ralph Cifaretto, som ikkje var med i dei to fyrste sesongane. Han er svært vanskeleg å lika, men han vert likevel forfremma av Soprano. Det minkar ikkje akkurat murringa.

Og som eit bakteppe til alt dette er timane Soprano har hjå den kvinnelege psykologen sin. Tilhøvet deira går opp og ned i takt med humøret til Soprano. Når ting går på skinner for han er han nett som ein katt når dei to snakkar saman; når resten av livet hans er eit helvete er han ikkje lett å snakka med.

Guffen tilrår.

Meir Sopranos på kulturguffebloggen
Sesong 1 (1999)
Sesong 2 (2000)
Sesong 4 (2002)
Sesong 5 (2004)
Sesong 6 (2006-07)
The Many Saints of Newark (2021)

8. desember 2013

Jens K Styve: Friedland (2013)

I eit tidlegare liv laga Jens K Styve laga svært gode teikneseriar. Det er han visst ferdig med - dette er den andre romanen hans, og eg likte den fyrste, Eg, Ove Kvamme, godt då eg las han.

Her er historia lagt til ein stad i Nord-Noreg. Hovudpersonen, Odd Friedland, er rundt femti, og tener pengar på ulikt vis. Han sel heimebrent, han går med ynskjekvist, og han er ein slags healer. På baksida av boka vert han presist presentert - han er "litt som Snåsamannen, berre utan dei gode intensjonane". Han er like godt omgitt av folk som også puslar med litt av kvart. Kona arbeider i helsevesenet, men har ikkje problem med at Ove sel sprit, eller med å stela piller til den litt for late sonen Kris.

Kris er besteven med Frode, som lever av å selja dop, og slik kjem dei i kontakt med Tommy, som har flytta til bygda for å koma vekk frå dopmiljøet i byen, men som ikkje takkar nei til det som byr seg. Legg til ein mannevond hund, ein korrupt politimann og ei litt for ivrig politikvinne, nokre religiøse slektningar, ein bestefar som ligg for døden, og ei ung kvinne som er med på det meste, og du har persongalleriet i boka.

Det vert nesten litt for mykje av det gode, men berre nesten. Nokon stor roman er det ikkje, men boka er vel verdt å lesa. Styve skriv godt, her er fleire gode og morosame observasjonar. Like fint er det at han ikkje bruker store bokstavar når han skriv om vald - ved to høve i boka går ein hund til angrep på menneske, og begge gongene kjem det nesten som eit sjokk, av di språket er så nøkternt.

Guffen tilrår.

Meir Styve på kulturguffebloggen
Eg, Ove Kvamme (2008)
Dunce. Lut og kaldt vatn (2019)
Dunce. Apokalypse snart (2020)

Pat Garrett and Billy the Kid (1973)

Dette er filmversjonen av ei bok eg las i haust, i alle fall på sett og vis, så sjølve historia hadde eg friskt i minne. Billy the Kid var ein revolvermann som skaut litt for mange folk; Pat Garrett var tidlegare med i gjengen hans, men vart seinare sheriff. Dei to hadde stor respekt for kvarandre, også etter at Garrett skifta side.

Filmen opnar med at Garrett fangar Billy the Kid, og han vert plassert i fengsel. Han rømer, men Garrett følgjer etter han, og tek til slutt livet av han.

Det er ein fin film. Me vert godt kjende med begge dei to hovudpersonane, og spesielt Garrett er spanande. Han vert dregen mellom plikt og lyst - det verkar som om han eigentleg ikkje vil fanga Billy. Kris Kristoffersen spelar Billy the Kid, og framstiller han slik det verkar som han var: Ekstremt sjarmerande og lett å lika, samstundes som han var ekstremt valdeleg og livsfarleg.

Guffen tilrår.

7. desember 2013

Paul Auster: Report from the Interior (2013)

I fjor gav Paul Auster ut boka Winter Journal, ei bok der han skreiv om kroppen sin. Eg var sånn mellomnøgd med den boka. I Report from the Interior skildrar han den intellektuelle oppveksten sin, og det er ei langt betre bok.

Boka har fire delar. Den fyrste delen er den som minner mest om Winter Journal - her skriv han om bøker og filmar og anna som prega han, fram til han vart fjorten år. Det er ein god tekst, sjølv om det ikkje alltid er lett å tru han når han skriv om kva han tenkte og forstod i oppveksten. Det vert litt som Tommy i Tommy og Tigern, han er ein liten gut som skjønar det meste, og som kan dra liner i alle retningar.

Den andre delen er kanskje den mest uventa - her gjev Auster svært detaljerte referat frå to filmar som gjorde stort inntrykk då han såg dei som ung - The Incredible Shrinking Man, og I am a Fugitive from a Chain Gang. Eg har ikkje sett nokon av dei, i alle fall ikkje så langt, men viss eg nokon gong kjem så langt, veit eg absolutt alt som skjer.

Den tredje delen er den beste. Auster opnar med å seia at han ikkje har eigne handskrivne tekstar frå oppveksten. Etter at han flytta heimefrå var han mykje på farten, og undervegs forsvann alt han hadde. Så får han ein overraskande telefon frå eks-kona si, som òg er forfattar. Eit bibliotek vil gjerne ha arkivet hennar, og ho vil ha klarsignal frå Auster før ho leverer frå seg dei rundt hundre breva han sende til henne. Han får kopiar, og i boka får me lange utdrag frå desse. Dei er frå andre halvdel av 60-åra, der Auster som ung mann slit med å finna ut kva han vil, og der han i tillegg er prega av frykta for å verta sendt til Vietnam, og der det er studentopprør både ved Columbia-universitetet (der han studerte), og i Paris (der han budde ei tid).

Den siste delen er ei samling fotografi - ikkje frå livet til Auster, men frå hendingane han skriv om.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

4. desember 2013

Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie (2012)

22. juli sat me på ein restaurant i Bergen. Medan me venta på maten sjekka eg Twitter på telefonen, og såg at det hadde vore ein eksplosjon i Oslo. Det verka dramatisk, så eg gjekk over til NRK for å sjå direktesendinga deira. Nils Rune meinte at eg burde skru ned lyden - det var ikkje sikkert alle var så interesserte i akkurat det der.

Der tok han litt feil, for å seia det forsiktig. Det er eigentleg ikkje noko vits i å referera det som hende, og sjølv om Borchgrevink gjer det òg, er det ikkje det som er det fine med denne boka. Han vil heller prøva å forstå korleis Anders Behring Breivik vart som han vart, prøva å finna ut kvar det gjekk gale.

Han går gjennom heile livet til Breivik, og det er ikkje akkurat triveleg lesnad. Han finn seg ikkje til rette nokon stad - han bur hjå ei mor som ikkje er i stand til å ta seg av han, han bur på ein vestkant der alle framstår som langt meir vellukka enn han, han prøver utan hell å finna ein ungdomsgjeng som passar for han, han er for høgrevridd for Framstegspartiet, i næringslivet greier han seg dårleg, og til slutt går han inn i ei digital verd. Ei tid gjer han ikkje anna enn å spela dataspel; og han vert òg aktiv på ulike nettforum. Og så gjekk det som det gjekk.

Som ein del av forteljinga om Breivik skriv Borchgrevink òg om korleis både Noreg og Oslo endrar seg. Han skriv om nokre av dei som var Utøya, men dette vert berre eit bakteppe. Det er meir spanande når han kjem med hypotesar rundt personen Breivik, han hentar døme frå faglitteraturen, og eg sit att med ei klar kjensle av at det var mange som kunne hindra at Breivik vart som han vart. Og av det ikkje var spesielt mange som kunne hindra at han gjorde det han gjorde.

Guffen tilrår.