27. februar 2013

Lincoln (2012)

Abraham Lincoln vert hugsa som ein stor amerikansk president, fyrst og fremst av di han avvikla slaveriet. Det er akkurat den hendinga denne filmen handlar om, det er altså ikkje ein tradisjonell biografisk film som handlar om eit liv frå vogge til grav. Det er eit godt grep, men samstundes vert filmen lett eit offer for denne trongen til å dra filmar ut lengre enn dei bør. Filmen varer i to og ein halv time, og er rett som det er relativt stilleståande.

Det meste av filmen er møte, anten folkerike samlingar i representantanes hus, eller mindre møte der Lincoln snakkar med regjeringa si. Han vil at representantane skal vedta ei lov som forbyr slaveriet. Men det er rett før borgarkrigen er over, og han er redd for at viss freden kjem før lova vert vedteken, vil han ikkje få støtte til ho. Han må overtala tjue demokratar, og det er det politiske spelet for å nå dette målet me vert vitne til. Lincoln snakkar høgt og ofte om å berga demokratiet, men han kvir seg likevel ikkje for å ta nokre snarvegar, for å nå måla sine.

Med Daniel Day-Lewis i hovudrolla veit me at me får ein solid Lincoln. Han er forsiktig, tilbakehalden, han har lett for å avspora møte med ein av sine mange anekdotar, og kan rett som det er verka litt distansert og nesten uinteressert. På den andre sida vert han bestemt og tydeleg, og ekstremt veltalande, dei gongene han føler at dei andre på møtet er i ferd med å ta eit anna standpunkt enn det han har. Lincoln vert altså ein dyktig politikar, som bruker evnene sine best når det gjeld som mest.

Det er ein stilrein film, men altså ein film der det går litt seint. Alle veit korleis det går med lova, alle veit korleis det går med borgarkrigen, slik at det er langt mellom overraskingane i filmen. Den einaste store slike kjem mot slutten av filmen, når Lincoln vert skoten i ein teatersal.

Guffen er lunken.

25. februar 2013

Frank Bill: Crimes in Southern Indiana (2011)

For ei bok. Og det er like godt ei debutbok.

Her er sytten noveller, som absolutt er i slekt. Handlinga er lagt til landsbygda i Indiana, i det amerikanske heartland, og hovudpersonane har mykje til felles. Mange slit med seinskader etter å ha kriga i utlandet. Mange kjem frå relativt dysfunksjonelle familiar. Mange slår. Mange vert slått. Mange er eller kjenner nokon som er kriminelle. Her er mykje vald. Menn er menn; kvinner er mindre verdt. Ingen er velståande. Alle er djupt konservative. Eg tippar at ingen av dei røystar ved val, dei er sikkert forbanna på regjeringa og hovudstaden. Men viss dei hadde røysta, hadde dei i røysta på republikanarane.

Dei er opptekne av dei nære ting. Det er ikkje dei store spørsmåla som opptek dei. Dei er likevel opptekne av rettferd, men det er gjerne ein rettferd som passar akkurat dei, ikkje nokon universell rettferd.

Det er historier utan tilgjeving. Har nokon gjort noko gale, skal dei straffast, og dei skal helst straffast valdeleg. Det har ingenting å seia om den skuldige er eit nært familiemedlem, brør kan slå brør; foreldre kan slå ungar. Ein gjer omtrent kva som helst for å nå måla sine - ein bestefar kan godt selja det svært unge barnebarnet sitt til nokre naboar, sjølv om han veit svært godt kva dei kjem til å gjera med ho.

Boka er ubehageleg, men likevel vanskeleg å leggja frå seg. Historiene er glimrande oppbygde, det kjem ofte ei aldeles uventa vending, og dei er skrivne i eit tett og presist språk. Det tek ikkje lang tid før ein skjønar at alle historiene er valdelege, at eit eller anna kjem til å gå gale. Denne kjensla av uhygge er òg med på å halda lesaren fanga. For ei bok. Eg gler meg til den neste.

Guffen tilrår.

Meir Bill på kulturguffebloggen
Donnybrook (2013)

23. februar 2013

Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)

John Lennon likte å leika med språket. Midt i 60-åra gav han ut to bøker med korte tekstar, der ordspela florerte, og der han viste at han var ein svært habil forfattar. Å lesa dei samla breva hans burde difor vera ei stor oppleving, men slik er det slettes ikkje.

Hunter Davies har levd med The Beatles lenge. Han gav ut ein autorisert band-biografi i 1968, og har til ei viss grad halde kontakten med beatlesane. Han har difor spora opp mange brev, men dei er sjeldan interessante. Han bruker mykje plass på å introdusera kvart brev, og når han er ferdig med det, er ofte brevet (som som regel er langt kortare enn introduksjon) forklart og analysert.

Dessutan har han med faksimilar av alle breva. Det verkar unødvendig. Og han rotar grovt med kronologien. Han tidfestar eit postkort frå John/Yoko/Sean til 1971, og meiner dermed at mottakaren (Julian) var for ung til å forstå motivet på postkortet - det kjende biletet der Lennon poserer med ein gris, ein parodi på eit bilete av Paul McCartney og ein sau. Sean Lennon var fødd i 1975, slik at Julian må ha vore minst tolv år då han fekk kortet, altså truleg gamal nok til å sjå kva fotoet var inspirert av. Davies slit òg med å lesa handskrifta til Lennon. Det er ikkje berre brev som er tekne med, han har òg med lister med oppgåver til assistenten til Lennon frå tida han budde i Dakota-bygningen i New York. Når det i handleliste står ei rekkje plater, og der det i nokre parentesar står LP, er det vanskeleg å skjøna korleis i andre parentesar er vorte "singer". Spesielt når det er lett å sjå at det står "single".

Så det var litt skuffande, dette. Medrekna handlelappar og inskripsjonar og korte postkort er her 284 innførsler. Berre rundt ti prosent av desse kan seiast å tilføra Beatles-historia noko nytt. Av og til skriv Lennom om forholdet til dei andre i bandet, og av og til skriv han litt om korleis han skreiv songar. Andre brev fortel òg om livet til Lennon i New York, men det er langt mellom dei verkelege godbitane.

Guffen er lunken.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Ringo Starr: Postcards from the Boys (2004)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

21. februar 2013

Kurt Vonnegut: Slaughterhouse five (1969)

Kurt Vonnegut er ein av mange forfattarar eg burde ha lese før. Det er sikkert tjue år sidan eg vart tilrådd å lesa denne boka, men det skjedde altså ikkje før no.

Boka var verdt ventinga. Billy Pilgrim, ein amerikansk soldat, vert teken til fange av tyske soldatar under den andre verdskrigen. Saman med andre vert han etter kvart flytta til Dresden. Der vert dei innkvarterte i eit nedlagt slaktehus, og der overlever dei den massive allierte bombinga av byen.

Boka vekslar i tid, og det gjer sanneleg Pilgrim òg. Han nøyer seg ikkje med det, han reiser òg i rom. Han er ikkje heilt stabil, han flyttar seg att og fram langs begge desse aksane, han kan rett som det er vera hjå tralfamodiarane, nokre romvesen som ein gong plukka han opp til seg. Boka vekslar òg i stemning, på ei side er teksten svært humoristisk, på den neste kan stemninga vera svært trist.

Vonnegut dukkar sjølv opp i teksten nokre stader. Boka opnar med eit kapittel der han forklarar kvifor og korleis han skriv/skreiv denne boka, og eit par stader i teksten kjem det to-tre korte setningar av typen "Det var meg. Det var eg som sa dette". So it goes.

Guffen tilrår.

Meir Vonnegut på kulturguffebloggen
Breakfast of Champions (1973)
While Mortals Sleep (2011)

17. februar 2013

The Breakfast Club (1985)

Eg har ei vag kjensle av at då eg for mange, mange år sidan såg denne filmen på kino, meinte eg at han var heilt grei. Viss det stemmer, anar eg ikkje kva eg tenkte på.

Historia er enkel og grei. Fem skuleelevar har kvar for seg brote reglane for skulen, og må møta på skulen ein laurdag. Dei skal i utgangspunktet skriva ein stil om seg sjølv, og dei skal ikkje snakka med kvarandre. Tvers over gangen sit ein rabiat lærar og passar på. Han tek jobben sin mindre og mindre alvorleg utover dagen - dei fem røyker hasj, dei spelar høg musikk, dei dansar og skrik og har det kjekt, og dei legg ut på ei lang vandring gjennom noko som verkar med kilometer med gangar. Dei kranglar med kvarandre, dei slengjer drit i kvarandre, men til slutt er dei alle på godfot, og fire av dei vert kjærastepar mot slutten av filmen.

Det heile er så enkelt og stereotypt at det vert pinleg. Tilfeldigvis er det berre fem som skal ta denne ekstradagen, og dei fem har heilt ulike bakgrunnar. Ein nerd, ei bortskjemt rikmannsdotter, ein idrettshelt, ein bråkmakar, og ei som berre er deprimert. Ein ekstradag der berre ein, kanskje to, normalt ville vore i trøbbel med skulen? Rart. Dei fem er òg altfor enkelt teikna, dei er akkurat slik ein ville tru at dei ville vera. Språket er anstrengt, og det heile verkar aldeles utdatert. Ikkje like utdatert som den aldeles forferdelege musikken, men likevel.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

13. februar 2013

Stefan Fatsis: Word Freak (2002)

Eg kjem frå ein familie der det ikkje akkurat var mangel på brettspel. Favorittspela har variert, men nokre har vore relativt populære over lange tidsrom. Høgast heng truleg Kremlin, som aldri sluttar å fascinera, men også eit spel som Scrabble har høg status. Dei siste åra har eg ofte spelt ulike digitale variantar av Scrabble. På Ordspill.no treivst eg lenge svært godt, og kom heilt opp til sjetteplass på rankinga. Like høgt ranka er eg ikkje i Wordfeud-ligaen, langt derifrå. Ein grunn kan vera at det eg hadde som den store styrken på Ordspill.no, farten, ikkje er eit element i Wordfeud.

Så eg spelar og har spelt ein del Scrabble, men eg kan ikkje måla meg med dei Fatsis skriv om. Han reiser rundt på Scrabble-turneringar, fyrst og fremst i heimlandet USA, men òg til Australia. Dei han skriv om er heilt i den nasjonale toppen, og det er nesten utan unntak personar med litt avvikande særpreg. Mange av dei er arbeidslause, mange av dei bur heime hjå foreldra, mange har eit usunt kosthald, og mange av dei er heilt utan pengar.

Og alle har ei stor samling ordbøker. Dette er folk som studerer dei godkjende Scrabble-listene - fyrst lærer dei seg alle ord på to bokstavar, så ord på tre bokstavar (og dei legg spesielt merke til ord som lett kan utvidast til fire bokstavar), og så vidare. Alle bingoar, altså ord på sju bokstavar i ordboka, vert pugga, og ein lærer seg dei vanlegaste seksbokstavars kombinasjonane som kan utvidast til bingo. Mellom spela leikar dei seg med andre ordleikar.

Fatsis vert fascinert av dette, fyrst som tilskodar, deretter som deltakar. Han klatrar på rankinglistene, og kjem til slutt over 1700. Dei beste ligg litt over 2000, men han innser at dit kjem han aldri, i alle fall ikkje så lenge han framleis skal halda fram som aktiv skribent. Innimellom alle dei gode personportretta, og dei gode skildringane av korleis han har det i turneringar, kjem òg historia om dette brettspelet. Det er altså eitt av dei spela som alle kjenner, eit spel det er selt millionar av verda over - omtrent utan at det er reklamert for det.

Guffen tilrår.

5. februar 2013

Hunter S. Thompson: Fear and Loathing in Las Vegas (1971)

Det er sikkert fleire innfallsvinklar til ei bok som denne. Det kan godt henda at det er kritikkverdig at ein forfattar skriv så varmt om gleda av å vera rusa, og at han rett som det er skildrar dei ulike gode og mindre gode sidene av rusmidla han stappar i seg. Men det kan òg henda at dei som les ei bok som dette alt kva dop kan føra med seg, og at dei i staden kosar seg med den fantastiske skrivinga til Thompson. Det er omtrent der eg er, i alle fall - eg har ikkje prøvd eitt einaste av rusmidla han nemner i boka, men eg ser likevel dette som ei fantastisk bok.

Kort fortalt handlar det om to personar som reiser frå California til Las Vegas. Thompson skal skriva ein artikkel om eit billøp, han andre er advokaten hans. Om ting går som planlagt eller ikkje er ikkje greitt å seia, men dei får ikkje med seg mykje av løpet. Før Thompson kjem seg vidare, får han telegram om å òg dekkja ein konferanse for politifolk som arbeider med narkotikasaker. Han får ikkje med seg så mykje av den heller.

Han bruker i staden tida på dop, og dei kastar ikkje vekk tida. Alt i bilen på veg til Vegas stappar dei i seg litt av kvart, og gjennom heile boka er dei stort sett rusa. Og paranoide. Dei ser farer overalt, dei ser folk som kan gå til politiet med det dei veit, osb. Folk som har sett litt for mykje vert rundlurte i etterkant, både Thompson og advokaten er store manipulatorar, og diktar opp den eine løgna større enn den andre.

For meg er det dette som er det gjevaste med boka, altså det fantasirike språket til Thompson. Men der er meir med boka. Thompson vil ikkje berre få folk til å smila, han vil ikkje berre fortelja folk om den strålande heisaturen han hadde til Vegas. Med jamne mellomrom kjem det korte artiklar han les i aviser han kjem over, og desse fortel stort sett om folk det har gått gale med, som han karen som, sterkt rusa, hadde så vondt i augene at han grov dei ut av augneholene sine. Også desse notisane fortel gjerne om valdsepisodar, der narkotika har delar av skulda. Og då kan det altså henda at boka godt kan lesast som eit gravskrift over den amerikanske hippiedraumen, ein draum der ein brukte dop for å arbeida for peace og love, men der dopet i staden tok over, og der det slettes ikkje var så mykje peace og love. Så det kan henda at boka godt kan lesast som ei antidop-bok.

Guffen tilrår.

4. februar 2013

The Sons of Katie Elder (1965)

Endå ein eldre film på tog, endå ein film med John Wayne. Akkurat det var litt tilfeldig, men heldigvis er denne filmen langt betre enn Rio Grande.

Historia kan verka heller enkel. Katie Elder er død, og dei fire sønene hennar kjem heim for å vera med i gravferda. Den eldste av dei, spelt av Wayne, er rett nok med i skjul, og går ikkje fram til grava før alle andre er reist heim. Det hintar om at her er eit eller anna som ikkje stemmer, og slik held det fram i filmen. Filmen har nok uventa vendingar til at det ikkje er opplagt kva som vil skje.

Noko av handlinga er likevel opplagt. Tre av dei fire brørne har klare særtrekk. Eldstemann, John (Wayne), er ein rutinert og respektert revolvermann, som truleg har teke livet av folk i aust og vest. Tom (Dean Martin) er ein notorisk gamblar, som òg har vore med på litt av kvart. Yngstemann, Bud (Michael Anderson), har så vidt vore innom på college, av di mora ville at ein av ungane skulle få utdanning, men har ikkje lyst til å halda fram - han vil verta slik som eldstebroren. Den fjerde broren, Matt (Earl Holliman), er heller anonym, og det er difor ikkje noko bombe at han er den einaste av brørne som misser livet i filmen.

Dei tre eldste brørne vil heidra mora, og går inn i ein hestehandel. Hestane skal til Colorado, men på vegen vert dei tekne til fange, av vise-sheriffen, som anklagar dei for å ha drepe sheriffen. Herfrå og ut køyrer filmen midt på vegen, det er ingen overraskingar meir, det er rimeleg opplagt både kven som har drepe sheriffen og kven som òg prøver å ta livet av dei fire brørne. Mot slutten av filmen har Wayne fått nok av å heidra mora, og når han hentar fram revolverane er det ikkje lenger tvil om kven som går levande ut av filmen.

Guffen tilrår.

Rio Grande (1950)

Ny togtur til Oslo, to nye filmar på toget. Det har lett for å verta gamle filmar - av og til er dei både gode og gamle, av og til er dei berre gamle. Denne høyrer til i den siste kategorien.

Det er i hovudsak to problem med denne filmen. Historia er korkje god eller original nok, og ho vert heller ikkje fortalt godt. Klisjeane står i kø. Dei som har sett nokre westernfilmar veit kva som ventar av landskap, og det er heller ikkje vanskeleg å skjøna kven som vert den store helten mot slutten av filmen. Ved sida av John Wayne, sjølvsagt.

Wayne er oberst, og leiar for eit kompani som er stasjonert ikkje langt frå Rio Grande, grenseelva mot Mexico. Dei har fanga nokre indianarar, men desse vert befridde, og prøver å koma seg over elva. Mot slutten vert det litt skotvekslingar, indianarane greier å stela ei vogn full av ungar (som soldatane av ein eller annan grunn har med seg), men den mest kontroversielle soldaten greier å befri dei, saman med to andre soldatar.

Ein av dei to er son til obersten. Dei har ikkje hatt kontakt på femten år, og det har heller ikkje vore kontakt mellom foreldra. Mora dukkar òg opp, ho vil gjerne få sonen ut av militæret. Wayne forstår kvifor ho vil det, men meiner at sonen ikkje kan bryta soldatløftet han har gjeve. Eit slikt løftebrot ville bryta med dei gjeldande æreskodeksane, og i det vesle soldatsamfunnet er det klare reglar for korleis ein oppfører seg. Kjønnsrollene er til dømes akkurat slik ein ville mistenkt dei for å vera.

Det heile går føre seg i eit altfor seint tempo. Det tek lang, lang tid før filmen kjem verkeleg i gang, og også i resten av filmen vert handlinga avbroten av seige scener som berre dempar interessa. Soldatkoret viser seg både titt og ofte, og dei kunne med hell avgrensa innsatsen sin.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)

Både Paul Auster og Siri Hustvedt har gjeve meg gode leseopplevingar dei siste åra. Eg har lese det meste av det dei har gitt ut, og då det viste seg at dei var hovudattraksjonar under opninga av litteraturhuset i Bergen, vart det for freistande å ta turen. (Etter at me hadde kjøpt billett der, viste det seg at dei skal ha eit liknande arrangement i Oslo denne veka, og tilfeldigvis får eg med meg det òg.)

Me hadde billett til to av arrangementa, eitt der Pedro Calmano-Alvarez snakka med Auster, og eitt der Auster og Hustvedt intervjua kvarandre. Litteraturhuset var altså nyopna, og det bar det litt preg av. At det klokka fem om ettermiddagen var tomt for kaker i kafeen gjer ikkje så mykje, og dei kjem sikkert til å gjera noko med den manglande skiltinga i huset. Verre er det at huset ikkje har noko myldreområde ved inngangen. Til dette arrangementet var det selt eit par hundre billettar, og når mange møter opp lenge før dørene vart opna, slik det ofte er, var det trongt i gangen der me venta.

Programmet vart vist på storskjerm i to salar i andre etasjar, der dei av oss som var litt seine med å kjøpa billett fekk plass. Det fungerte heilt greitt, sjølv om det likevel er ei litt rar oppleving. Det var litt som å sjå eit fjernsynsprogram, bortsett frå at me visste at dette skjer akkurat no, i naborommet.

Begge samtalane var fine, med samtalen mellom Calmano-Alvarez og Auster som den hårfint beste. Dei tok utgangspunkt i Winter Journal, den nyaste boka til Auster, men samtalen handla i hovudsak om korleis Auster vart forfattar, og om korleis han arbeider som forfattar. Han fortalde mellom anna om at papira hans var gjevne til byarkivet i New York, og at han, då han nyleg var innom der, fann mange tekstar han hadde skrive om tjueåring. Utdrag av nokre av desse tekstane kjem med i ei bok ein dansk akademikar snart gjev ut om Auster. Han snakka òg litt om andre forfattarar og kunstnarar, og såg ut til å vera i kjempehumør. Calmano-Alvarez er ein glimrande samtalepartnar, han kan verka litt forsiktig i starten, men han hadde førebudd seg svært grundig, og hadde gode og innsiktsfulle spørsmål.

Samtalen mellom dei to ektefellane vart av og til, men berre av og til, litt for intim, som då Hustvedt tiltalar Auster som "honey". Dei stilte kvarandre annakvart spørsmål. Dei visste nok ikkje kva spørsmål dei skulle få, men den som stilte spørsmålet visste likevel ofte kva svar som kom. Hustvedt fekk mellom anna spørsmål om korleis ho greidde å lesa og skriva så mykje - etter sju-åtte timar lesing kunne ho setja seg ned med Husserl, ein heller krevjande filosof. Auster lurte òg på kvifor ho delte skrivinga si mellom sakprosa og skjønnlitteratur, og ho svara at for ho var ikkje skiljet så stort. Begge delar handla om det ho såg som det store prosjektet sitt - "I want to know what it means to be a human. I'm really curious". Auster rosa Hustvedt for biletkunsten hennar, og snakka mykje om kor glimrande essay ho skreiv om enkeltbilete. Auster fekk også her mest spørsmål om skrivinga, og det kan henda at det var i denne samtalen han sa det om byarkivet. Han snakka om det einsame i skrivinga, og om korleis han, mykje på grunn av den einsemda, sette stor pris på å samarbeida med filmskaparar, teikneserieteikar, og andre.

Kort oppdatering etter kvelden i Oslo: Her vart dei intervjua av Finn Skårderud, før dei begge las tre korte tekstar. Det var ein ny fin kveld. I Bergen snakka Auster om korleis The Invention of Solitude, den fyrste minneboka hans, var skriven i tredjeperson, medan Winter Journal er skriven i andreperson. Eg sa til Marit etterpå at Calmano-Alvarez burde spurt om Auster, viss han nokon gong skriv ei tredje minnebok, vil gå til fyrsteperson. Då hadde han fått fram det Skårderud greidde å få fram, at Auster alt har skrive ei tredje minnebok (i andreperson), og at denne kjem i haust. Men alt i vår kjem det ei bok Auster òg snakka om i Bergen, ei samling brev mellom Auster og J.M Coetzee.

I Oslo snakka dei mykje om psykologi, og her vart etter kvart Auster sett litt på sida. Skårderud er psykiater, og Hustvedt har lese mykje psykologi. Auster var med på desse drøftingane ei stund, men mot slutten verka det nesten som han kjeda seg og vart utolmodig, han ville truleg heller snakka om bøkene dei to har gjeve ut, eller om korleis det er å vera forfattar. For dei var innom det temaet også her. Det var likevel svært få repetisjonar.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)


Meir Hustvedt på kulturguffebloggen
The Blindfold (1992)
The Enchantment of Lily Dahl (1996)
What I Loved (2003)
The Sorrows of an American (2008)
The Summer Without Men (2011)
The Blazing World (2014)
Memories of the Future (2019)