30. desember 2011

Marit Eikemo: Samtale ventar (2011)

Dette er ei fin bok. Hovudpersonen, Elisabeth Brenner, er ein journalist på attføring, og ho har fått eit oppdrag som verkar rimeleg overkomeleg. Ho skal reisa til Einvik, for å samla inn dialektprøvar for ein stipendiat på universitetet. For ein tidlegare journalist må det vera heller enkelt, det handlar stort sett om å kontakta folk, og få dei til å snakka om kva som helst i nokre minutt. Ho greier ikkje dette, tida går i staden med til å vera på Facebook, drikka, og å utsetja heile greia. Hadde Ivar Aasen vore like tafatt, hadde han aldri vorte ferdig.

Ho er altså på attføring, og då boka startar verkar det som om ho er på veg opp. Slik er det ikkje, ho er snarare på veg nedover. I Einvik vert ho ein alle veit om, etter at ho vart intervjua av lokalavisa, og fleire lurer på kvifor det kan ta så lang tid å få gjort det ho skal. Dette likar ho dårleg, ho er heile tida oppteken av kva andre meiner om ho, og er redd for at dei får eit dårleg inntrykk av ho. Er ho heime hjå folk er ho altfor oppteken av seg sjølv. Og av bryllaupsbileta som heng på veggen hjå dei ho vitjar.

Ho får høyra mykje rart når ho snakkar med folk. Det er flott med bøker som tek uventa vendingar, og her kjem det ei slik då ho intervjuar ein lokal mann. Han fortel heilt uoppfordra om då han gjekk på ungdomsskulen, og forgreip seg på ei dauddrukken jente i klassen. Brenner er heilt ute av stand til å vri samtalen over på noko anna, ho skjønar at dette er eit opptak ho ikkje kan bruka, men ser ut til å gle seg over all slik informasjon. Ho kvir seg ikkje for å nemna det for andre, når ho får høyra at ein av karane i bygda er impotent, er det heilt greitt for ho å seia det vidare.

Eikemo skriv svært godt, og fortel heile historia på ein god måte. Brenner får ein stadig større omgangskrins i Einvik, og får stadig vita meir om fleire, men me som les boka får ikkje vita mykje om Brenner. Det kjem nokre hint om fortida hennar, men det er alt. Og det er bra.

Guffen tilrår.

Meir Eikemo på kulturguffebloggen
Mellom oss sagt (2006)
Samtidsruinar (2008)
Arbeid pågår (2009)
Alt inkludert (2015)
Gratis og uforpliktande verdivurdering (2018) 
Hardanger (2019)

28. desember 2011

Edmund Austigard: Solskinsbussen (2011)

Eg har lese ei bok av Austigard tidlegare, Taxi for B.A. Beckstrøm - eller kunsten å danse på furu, og denne boka stadfesta det inntrykket eg fekk av han der: Han skriv godt, og han kan skapa humoristiske situasjonar, men han dreg dei ikkje langt nok ut. Der eg ventar at dette var ein slags introduksjon til noko retteleg morosamt, viser det seg i staden at det var alt.

Ta til dømes ein scene tidleg i denne romanen. Me er i 1944, og fire personar hoppar ut i fallskjerm ein stad over Ryfylke. Dei landar alle i ei våt myr, der dei vert ståande fast til livet. Ein glimrande situasjon, slik eg ser det, og ein situasjon Austigard kunne gjort langt meir ut av. I staden kjem dei seg laus relativt raskt, i alle fall tre av dei.

Det finst nokre liknande døme i boka. Austigard er langt betre når han skriv alvorleg. Den namnlause eg-forteljaren i boka har budd nokre år i USA, men kjem no heim for å vera med i krigen. Han har òg ei høne å plukka med dei velståande naboane frå oppveksten, der har i ei årrekkje vore ein grensetvist, noko som truleg skuldast at naboane veit at der ligg verdfulle mineralar i området dei kranglar om. Naboane er like godt tyskarvenlege, men når freden er like rundt hjørna, reknar hovudpersonen med at naboane kjem til å endevenda heimgarden hans, for å finna eit brev som stadfestar at faren faktisk betalte ned heile gjelda, og at halve mineralområdet difor er hans.

Eg-personen er altså heimvend norskamerikanar, og han funderer mykje på alt som har endra seg dei 16-17 åra han har vore borte. Det er her Austigard er best, han skriv godt om det å høyra til ein stad, og om korleis kjærleiken og nærleiken til denne staden kan verta større når ein er langt vekke.

Guffen er lunken.

Meir Austigard på kulturguffebloggen:
Jarl Austigard og Edmund Austigard: Jakta på bjednekniven (2009)

26. desember 2011

Per Petterson: I kjølvannet (2000)

Me budde nokre år midt i Volda sentrum. Tvers over vegen, eller gata, låg Haugen bok, ein finfin bokhandel. Ei av dei gode sidene deira var at dei alltid hadde lagersal i kjellaren. Der var sjølvsagt mykje skvip, der låg alltid ein førti-femti ulike kokebøker, men der var òg mange godbitar. Eg fann denne boka i kjellaren der. Eg har sans for Petterson, men boka har likevel fått stå i fred fram til no.

Hovudpersonen i boka, Arvid, ser ut til å vera i slekt med Petterson. Han er forfattar, og har nyleg fått fleire slag. Sambuaren har teke med seg dei to døtrene deira og flytta frå han, og det verkar som om han har forbod mot å treffa dei. Verre er det at han nyleg har mist foreldra då ein danskebåt kom i brann. Namnet på båten vert aldri nemnt, men ein skal vera bra historielaus om ein ikkje får assosiasjonar til Scandinavian Star. Petterson miste fire familiemedlemmer då den båten brann, mellom anna foreldra.

Det sentrale i boka er korleis Arvid prøver å reisa seg etter alt som har skjedd. Han er langt nede i opninga av boka, men reiser seg gradvis. Han finn seg (truleg) ein ny kjærast. Han slettar alt han har skrive, og tek heller utgangspunkt i nokre nye og glitrande avsnitt han har skrive. Boka sluttar difor heller optimistisk, han har òg fått eit nærare forhold til bror sin, den einaste familiemedlemmen han har igjen.

Boka har ein fin tittel. Arvid er i ei rekkje kjølvatn - det spelar sjølvsagt på båtulukka, men handlar òg om korleis han på sett og vis er i sitt eige kjølvatn, han prøver å ta seg sjølv igjen, å finna attende til det livet han hadde før. Og det handlar ikkje minst om forholdet mellom Arvid og faren. Dei var ulike, og hadde ikkje noko nært forhold, men det er heilt tydeleg at Arvid saknar faren, og at han gjerne ville ha kjent han betre. Han drøymer om faren, og han snakkar om han rett som det er.

Guffen tilrår.

Meir Petterson på kulturguffebloggen
Aske i munnen, sand i skoa (1987)
Ekkoland (1989)
Det er greit for meg (1992)
Til Sibir (1996)
Ut og stjæle hester (2003)
Månen over Porten (2004)
Jeg forbanner tidens elv (2008)
Jeg nekter (2012)
Menn i min situasjon (2018)
Ut og stjæle hester (film, 2019)
Mitt Abruzzo (2021)

23. desember 2011

Jackie Brown (1997)

Denne filmen avslutta VHS-festivalen. Ei heilt grei avslutning, men ikkje noko meir.

Ordell Robbie (Samuel Jackson) er småkriminell, og får hjelp av flyvertinna Jackie Brown (Pam Grier) til å smugla pengar frå Mexico til USA. Politiet finn ut kva som skjer, men har ikkje prov som kan knyta Robbie til pengesmugling og våpenhandling. Brown foreslår at ho kan lokka han i ei felle, men planlegg samstundes å lura politiet, slik at ho kan stikka av med alle pengane sjølv. Det går sånn nokolunde etter planen, både Robbie og eit par andre misser livet, medan politiet under tvil bit på dekkhistoria til Brown.

Filmen er regissert av Quentin Tarantino, og det er ikkje den beste filmen hans, dette. I andre filmar er dialogen langt betre, her er det meir på det jamne. Det er òg rimeleg opplagt kva som kjem til å skje, her er ingen store uventa vendingar. Skodespelet er derimot bra, både Jackson og Grier er gode, og Robert DeNiro glitrar òg som den tafatte og dumme medhjelparen til Robbie. Musikken i filmen er òg glimrande.

Guffen er lunken.

Meir Tarantino på kulturguffebloggen
Reservoir Dogs (1992)
Pulp Fiction (1994)
From Dusk till Dawn (1996)
Kill Bill 1 (2003)
Kill Bill 2 (2004)
Inglourious Basterds (2009)
Django Unchained (2012)
The Hateful Eight (2015)
Once Upon a Time in Hollywood (film, 2019)
Once Upon a Time in Hollywood (roman, 2021)

21. desember 2011

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (2011)

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet, skriven av Johan Harstad, er ei av dei nyare norske bøkene eg har likt best. Eg såg difor fram til denne fjernsynsserien, og eg vart ikkje skuffa.

Den viktigaste grunnen til det er Pål Sverre Valheim Hagen. Han har hovudrolla som Matias, og det er eit så til dei grader vellukka val. Han er Matias, han spelar så bra at det er vanskeleg å tenkja seg nokon som kunne gjort det betre. Matias er ein tafatt kar, litt redd for å prøva noko nytt, han søkjer etter det trygge, og gøymer seg bak si eiga oppfatning av Buzz Aldrin: ein mann som var glad og lukkeleg over å vera nummer to. Alle kan ikkje vera nummer ein.

Matias vil gjerne at livet berre går vidare. Han har ingen store ambisjonar - sjølv om alle veit at han har ei fabelaktig songstemme, har han ikkje lyst til å syngja. Han gjer det likevel tre gonger. Ein gong på ein ungdomsskulefest, ein gong på båten til Færøyane, og, heilt til slutt i serien, på ein konsert på Færøyane. Han reiste til Wikipedia saman med bandet Perkleiva, det skar seg på båten over, og han vart verande der eitt år, i ein lettare improvisatorisk psykiatrisk institusjon. Her finn han seg til rette, han har minimal bruk for psykisk hjelp, men ser at han her kan leva eit anonymt liv. Ein snartur tilbake til Noreg gjer han berre tryggare på at han ikkje kan vera der. Han returnerer til Færøyane, og der går det betre. I alle fall tilsynelatande, filmen sluttar med at Matias og fem-seks andre legg ut på båttur til Karibia, og det er langt frå sikkert at dei når målet. Der den eigentlege Buzz Aldrin hadde eit svært NASA-apparat i ryggen, har Matias og reisefølgjet hans berre seg sjølve.

Det er ein fin serie. Det er ikkje som i boka, sjølvsagt, men det er likevel mykje fint. Noko av det beste er filminga, som er smakfull og god. Her er heile tida flotte fargar, av og til ser det heile kunstig ut, som om dei held til i ei drøymeverd. Og Valheim Hagen er her heile tida - han er med i omtrent kvar einaste scene, og han briljerer altså.

Guffen tilrår.

Meir Harstad på kulturguffebloggen
Herfra blir du bare eldre (2001)
Ambulanse (2002)
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (2005)
Hässelby (2007)
Bsider (2008)
Darlah (2009)
Osv. (2010)
Motorpsycho. Blissard (2012)
Manifest for folk flest (2013)
Max, Mischa og Tetoffensiven (2015)
Ferskenen (2018)

18. desember 2011

The Truman Show (1998)

VHS-festivalen held fram. Ting tyder på at det berre er ein film att på programmet etter denne, men ein veit jo aldri.

Denne er uventa bra, spesielt når ein tenkjer på at Jim Carrey har hovudrolla. for ein gongs skuld har han fått beskjed om å vera skodespelar, i staden for å vera ein nisse som skal gjera rasande festlege grimasar heile tida. Han spelar Truman Burbank, som heile livet har hatt hovudrolla i eit realityshow. Livet hans vert vist nonstop på ein eigen fjernsynskanal, og alle rundt han er skodespelarar. Han bur i eit enormt fjernsynstudio, med hus og natur og himmel og hav. Gradvis skjønar han at alt ikkje er som det er, trass i at både kona og bestevenen prøver å overtyda han om at alt er OK. Til slutt har han likevel fått nok, og prøver å koma seg vekk utan å verta oppdaga av dei tusenvis av kamera som står rundt om i byen.

Kvifor vil folk vera med på realityshow? Og viktigare - kvifor orkar folk å sjå på det? Det kunstige i det heile vert understreka av kulissane i byen Truman bur i. Det er så nymåla og reint og sterilt at det heile minner om Celebration, denne Disney-byen i Florida der alle farar i det amerikanske samfunnet er luka vekk. I filmen er alle kikkarar, det mest interessante er korleis det går med Truman. Spesielt når han prøver å flykta sit folk som fjetra, og det er som det skal vera når filmen sluttar med at to som har sett på serien uttrykkjer glede over at Truman kjem seg ut, før den eine spør "ok - kva skal me sjå på no"?

Guffen tilrår.

Klaus Langen: Ivar Mortensson Egnund (1957)

Ivar Mortensson-Egnund var ein av dei mest fargerike målmennene rundt det førre hundreårsskiftet. Han var på god fot med mange av dei andre store målmennene som då levde, og var aktiv på mange område. Han var i seks år redaktør for den svært viktige avisa Fedraheimen. Han gav ut fleire diktsamlingar, og skreiv òg skodespel. I godt vaksen alder utdanna han seg til prest, og arbeidde som prest nokre år, før han brukte det meste av tida si på skriving og omsetjing. Sjølv om han var prest, stod han i religiøse spørsmål eit stykke frå den norske kyrkja, og kan gjerne omtalast som mystikar. Og han var anarkist, han skreiv mykje og ofte om anarkismen, hadde god kontakt med anarkistar i andre land. Bokkafeen på Uffa i Trondheim, Ivar Matlaus, vart kalla opp etter Mortensson-Egnund.

Alt dette, og meir til, står det om i denne biografien. Det burde likevel stått mykje meir. Det er ein heller kort biografi, Langen skriv i eit føreord at han har omarbeidd magisteravhandlinga si til ei folkebok. Kor mykje han har kutta ut veit eg ikkje, men han skriv at han har fjerna alle kjeldetilvisingar, og det er sjølvsagt ein stor minus. Boka burde òg hatt register.

Boka er litt rotete, og kunne gjerne vore langt betre strukturert. Spesielt i kapitla om presten og mystikaren Mortensson-Egnund er det lett å detta av, her verkar det som om Langen anten ikkje har stor nok kunnskap om desse felta, eller som om han ikkje evnar å presentera det på ein folkeleg og forståeleg måte.

Boka kom i serien "Norske biografiar". Tre av dei andre biograferte i denne serien, Blix, Løland og Støylen, har nyleg fått store og (tidvis) solide biografiar. Nokon burde skriva ein ny og grundig biografi om Mortensson-Egnund, og for så vidt om Rasmus Steinsvik, den femte biograferte i denne serien. Inntil vidare er dette den einaste biografien om Mortensson-Egnund. Her er mykje som kunne vore gjort annleis, men her er òg mykje som ikkje står annan stad. Boka er såleis ikkje utan verdi.

Guffen er lunken.

15. desember 2011

Snow Falling on Cedars (1999)

Under den lange USA-ferien i 1988 var eg innom mange museum. I eitt av dei, som eg for lenge sidan har gløymt namnet på, og som eg ikkje eingong hugsar kvar låg, var det ei utstilling om korleis japanske amerikanarar vart internerte i konsentrasjonsleirar under den andre verdskrigen. Dette var heilt nytt for meg, og folk eg snakka med sa òg at det var relativt underkommunisert i USA. Konsentrasjonsleirar var noko dei andre, altså tyskarane, dreiv med.

Tilhøvet mellom japansk-amerikanarar og andre amerikanarar dannar bakteppet for denne filmen, som var vist som ein del av VHS-festivalen i den høgst lokale filmklubben. Historia er godt oppbygd, og vert òg fortalt, eller avdekka, på ein finfin måte.

Det heile går føre seg i eit lite fiskarsamfunn i Washington, nordvest i USA. Carl, ein fiskar vert funnen drukna, og med eit sår i hovudet som kan skuldast eit slagvåpen. Den japansk-amerikanske naboen hans, Kabuo, som hadde fiska i det same området den same natta, vert arrestert, mistenkt for å ha teke livet av han andre, og filmen handlar om dei dagane rettsaka varer. Innimellom kjem det mange og lange tilbakeblikk som gradvis viser oss forhistoria. Japanske innvandrarar kunne ikkje eiga jord i Washington, men far til Kabuo fekk likevel munnleg tilslag på eit gardskjøp. Eigedommen skulle førast over på Kabuo då han vart myndig, men kjøpesummen var ikkje heilt nedbetalt då krigen braut ut, og familien vart integrerte. Det mangla berre to avdrag, men då seljaren døydde annulerte kona hans handelen, og selde garden til nokre andre. Denne selde igjen eigedommen vidare til Carl, slik at det var lett å tenkja seg kva motiv Kabuo hadde for å ta livet av Carl.

I rettssaka fortalde kona til Kabuo at Carl ikkje hadde vore uviljug til å selja delar av garden til Kabuo. Natta Carl drukna var det tjukk skodde, og etter at Kabuo hadde hjulpe Carl med eit reservebatteri hadde Carl sagt at det skulle ordna seg med handelen. Dei sa likevel ikkje noko om dette til nokon, dei ville venta til alt var formalisert.

Ishmael, den lokale aviseigaren, var tidlegare kjærast med kona til Kabuo. Ho braut med han, av di det var vanskeleg å ha ein ikkje-japansk kjærast. Han har ikkje kome over dette. Han sit med løysinga på kva som skjedde med Carl den natta han døydde, men bruker lang tid på å finna ut om han skal stå fram med det han har funne ut.

Filmen er glimrande filma. Bileta er flotte, dei bruker naturen i området glimrande, og har òg mange flotte kameravinklar. Det heile går føre seg i eit roleg og fint tempo, der kameraet flyttar seg sakte, og musikken til filmen går òg i det same tempoet. Filmen er basert på ein roman av David Guterson. Boka er (som vanleg) langt betre enn filmen - midt i filmen kjem det nokre litt for lange tilbakeblikk som gjer at framdrifta vert litt for dårleg, men i resten av filmen er det altså mykje bra.

Guffen tilrår.

Meir Guterson på kulturguffebloggen:
East of the Mountains (1999)

12. desember 2011

The Color of Money (1986)

Den høgst lokale VHS-festivalen held fram, med ein ny film eg kjende frå før. For tre-fire år sidan var eg tredje hjulet på vogna på ein skulesekk-tur til Hareid, og der var det billegsal på gamle filmar. Eg trur det var der eg kjøpte denne, og nokre andre av filmane eg ser no for tida.

Det er ein heilt grei film. I 1961 hadde Paul Newman hovudrolla i The Hustler, der han spelte den unge og litt for ambisiøse biljardhaien Fast Eddie Felson, viss eg hugsar sånn nokolunde rett. Her er Fast Eddie eldre, og langt klokare. Han kjenner alle kodane, men har ikkje lenger godt nok syn til å spela godt. Ein kveld ser han Vincent spela biljard - Vincent er drivande god, men har òg eit altfor stort sjølvbilete. Felson ser mykje av seg sjølv i Vincent, og inviterer Vincent og kjærasten hans med på ei reise rundt i landet, for å læra han opp til å verta ein skikkeleg biljardhai. Det går berre sånn middels, Vincent er for dum til å læra ting skikkeleg, og etter at Vincent endå ein gong har ignorert råda frå Fast Eddie, vert det brot mellom dei. Dei møtest likevel igjen på ei stor turnering, der Fast Eddie slår Vincent i kvartfinala. Vincent fortel etterpå at han tapte med vilje, og at han hadde sett mykje pengar på at Fast Eddie skulle vinna. Dette tek Newman ille opp - målte var å gjera Vincent opp til å verta biljardhai, men akkurat dette gjekk på æra laus.

Det er komplett uråd å lika Vincent, som vert spelt av Tom Cruise. Han står i ein enorm kontrast til Fast Eddie, som er trygg, stø og rimeleg rettferdig. Her er ei rekkje fine scener, mellom anna med mykje god filming frå biljardbuler. Mykje av dette, kanskje heile filmen, burde vore i svart/kvitt.

Guffen tilrår.

Meir Scorsese på kulturguffebloggen
No Direction Home (2005)
George Harrison. Living in the Material World (2011)

11. desember 2011

Psycho (1960)

VHS-spelaren er altså på veg ut, og eg ser gjennom nokre videofilmar før spelaren tek heilt kvelden. Eg tok med meg fem-seks filmar inn frå gamlahuset i går, og bad Aslak (6) velja film for meg. Interessant nok valde han denne.

Eg har sett filmen før, for lenge sidan. Eg har sans for Hitchcock, men ser ikkje på denne som den beste filmen hans. Det minner for mykje om ein vanleg kriminalfilm, han byggjer ikkje opp den uhygga ein finn i dei beste filmane hans. Kanskje det kjem av at eg har sett han før, men eg trur ikkje det er einaste grunnen.

Filmen er bygd opp rundt fantasiane til Norman Bates, som ikkje har takla at mor hans tok sjølvmord for ti år sidan, og som framleis oppfører seg som om ho var i live. Av og til vert han mor si, han kler seg ut som ho, og snakkar med seg sjølv. Han driv eit motell med få kundar. Marion Crane, ei ung kvinne som har stole 40 000 dollar frå sjefen sin, sjekkar inn på hotellet ei mørk og regnfull natt, og vert drepen av Bates. Syster til Crane hyrer inn ein privatdetektiv, og han finn ut at Crane budde på motellet. Detektiven vert òg drepen, men systera greier, saman med kjærasten til Marion, å overmanna Bates. Filmen sluttar med at ein psykiater forklarar korleis Bates er skrudd saman, og at ein film treng ei slik detaljert forklaring er ikkje eit spesielt godt teikn.

Guffen er lunken.

Meir Hitchcock på kulturguffebloggen
Dial M for Murder (1954)
Rear Window (1954)
The Man Who Knew Too Much (1956)
Vertigo (1958)
North By Northwest (1959)
The Birds (1963)

10. desember 2011

"Kven skal læra han Ivar å lesa?" (Voss kulturhus, 10.12.11)

Eg var djupt skeptisk til dette, og vart diverre ikkje spesielt overraska.

I utgangspunktet er eg sjølvsagt positivt innstilt til arrangement om Ivar Aasen, og det er bra at Lesehug arrangerte eit program om han. Det er ikkje noko løyndom at eg set Aasen og arbeidet hans høgt, og eg kan godt høyra folk snakka varmt om han. Det vert sjølvsagt meir interessant om dei kan koma med noko nytt, om dei kan sjå livet eller arbeidet hans frå ei ny og anna vinkling, men er det gode foredragshaldarar kan det godt vera lite nytt.

Her var det lite nytt. Rut Tellefsen snakka i rundt ein time om Aasen, og med to unntak var det berre gamalt nytt. Berre to gonger kom ho altså med eigne vurderingar, og dei vurderingane var i tillegg heller skrale. Ho opna med det mora skal ha sagt då ho låg for døden - kven skulle no læra han Ivar å lesa? Han var tre år gamal, og Tellefsen kvir seg ikkje for å tolka dette som at Aasen alt då viste at han var ekstremt oppegåande, og at mora var redd for at han ikkje skulle få brukt evnene sine. Viss det nokon gong vart sagt, kan det like godt tyda at ho visste at det var lite skulegang som venta, og at ho visste at han ville ha nytte av gode kunnskapar om lesing og skriving. Men i og med at skrive- og lesekunne var ålment utbreitt tidleg på 1800-talet, er det rart at ho var så uroleg for at han ikkje skulle læra det. I alle fall viss ho meinte at han var oppvakt.

Det hadde knapt gått eitt minutt før Tellefsen fortalde om korleis ho hadde fått interesse for Aasen: Ho hadde kome over boka Ivar Aasen i kvardagslivet, av Anders Hovden. Det er ei lita bok, med nokre fakta, mange anekdotar, og mange varme takkar til Aasen, som gav Hovden mykje økonomisk støtte då Hovden var fattig bondestudent. Tellefsen tek alt Hovden seier for god fisk, og kvir seg ikkje for å bringa alt ukritisk vidare. Det er gale nok, men verre vert det når ho mot slutten fortel at ho på eit bibliotek kom over boka Ivar Aasens kropp, skriven av ein kar med eit engelsk namn. Det er tydeleg at Stephen Walton var heilt ukjent for henne, ho funderte på om han kunne vera engelsk, og måtte sjekka på Wikipedia. Ho vitsar med boka hans, ho sa fleire gonger at boka var på 799 sider, og det var heilt tydeleg at ho meinte at så tjukke bøker var noko drit. Dessutan var det så rar kapittelinndeling i boka, Walton opnar med eit kapittel om føtene til Aasen, og arbeider seg oppover. Og det var eit rart sitat i innleiinga, Walton meinte at boka var sympatisk innstilt til Aasen, men ikkje til Aasen-kulten. Jaja, så veit me det, sa Tellefsen, og rista på hovudet.

Det kan henda at eg er heilt utanfor målgruppa til Tellefsen. Eg drog snittalderen kraftig ned, og mange av dei rundt meg smilte og lo av det ho sa. For meg var ho heilt utan komisk talent, i det heile var ho uventa dårleg på talarstolen. Når ho siterte frå Hovden (eller andre) gjorde ho v-teikn med begge hendene, før og etter sitatet. Dette skulle truleg illudera hermeteikn, og kan til nød passera - verre var det at ho av og til like godt stakk ein finger i lufta for å teikna spørjeteikna i sitata.

Ho la seg altså rett opp i senga til Hovden. I dette foredraget var Aasen ein lite sosial pusling som ofra seg for målsaka, ein som eigentleg ville ha gifta seg og hatt familie og levd eit heilt anna liv, men som ofra si eiga livslukke for at landet skulle få sitt eige språk. Ho kunne ha gått annleis til verks, og då tenkjer eg ikkje berre på at ho burde brukt Walton og Djupedal og Venås, og kanskje andre av dei som nyleg har skrive om Aasen. Ho kunne ha hatt eit langt betre strukturert manus, der ho gjerne kunne ha fletta inn nokre eigne observasjonar og tankar. Og ho burde ikkje vore like fiksert på å fletta inn referansar til Ibsen og Hamsun og Ole Bull og Edvard Munch og Wergeland og alle dei andre. Aasen står godt på eigne bein; det gjorde ikkje dette programmet.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Ivar Aasen på kulturguffebloggen
Ervingen (1855)
Garborg, Hovden, Koht: Ivar Aasen. Granskaren, maalreisaren, diktaren (1913)

Handagard: Ivar Aasen (1956)
Kjell Venås: Ivar Aasen og Universitetet (2000)
Ottar Grepstad: Historia om Ivar Aasen (2013)
Symra (2013)
Ottar Grepstad: Aasen-bibliografien (2018)
Ottar Grepstad: Den bortkomne Aasen-visa (2023)


Meir Hovden på kulturguffebloggen:
Anders Hovden: Attersyn (1943)

Meir Lesehug på kulturguffebloggen:
Vidare enn Voss. Johannes Gjerdåker 75 år (Voss kulturhus, 15.9.11)
Johannes Gjerdåker-kveld (Voss kino, 24.1.14)

The Unknown Marx Brothers (1993)

Gode grunnar til å sjå akkurat den filmen: VHS-spelaren syng på det aller siste verset, og der ligg ei øskje med til dels ubrukte VHS-filmar i gamlahuset. Filmane i den øskja ser ut til å vera høgst ujamne, men denne filmen var i alle fall verdt å sjå.

Filmen tek oss med gjennom heile karriera til Marx-brørne. Det vert som ei amerikansk suksesshistorie, dei veks opp i fattigdom i New York, og endar opp som velståande skodespelarar i California. For nokre (få) av oss er det meste her kjend frå før, men det som gjer filmen sjåverdig er at her er ei mengd ukjende klipp, stort sett frå fjernsyn. Filmen handlar lite om Zeppo og Gummo, det er dei tre andre som viser best att, og på fjernsyn er dei løgnare enn på filmane. Alle tre improviserer glimrande, og ikkje minst viser dei at dei har suveren kontroll på kva som er morosamt.

To timar med ein smilande munn, og av og til ein rungande latter. Det einaste minuset er at filmen stoppar litt brått.

Guffen tilrår.

Mykje meir Marx på kulturguffebloggen

Filmar
Cocoanuts
 (1929)
Animal Crackers (1930)
Monkey Business (1931)
Horse Feathers (1932)
Duck Soup (1933)
A Night at the Opera (1935)
A Day at the Races (1937)
Room Service (1938)
At the Circus (1939)
The Big Store (1941)
The Incredible Jewel Robbery (1959)

Bøker
Kyle Crichton: The Marx Brothers (1950)
Arthur Marx: Life With Groucho (1954)
Harpo Marx/Richard Barber: Harpo Speaks! (1961)
Arthur Marx: Son of Groucho (1972)
Joe Adamson: Groucho, Harpo, Chico and sometimes Zeppo (1973)
Groucho Marx og Richard J. Anobile: The Marx. Bros Scrapbook (1973)
Sidney Sheldon: A Stranger in the Mirror (1976)
Groucho Marx og Hector Acre: The Groucho Phile (1976)
Hector Arce: Groucho (1979)
Maxine Marx: Growing Up with Chico (1980)
Wes D. Gehring: The Marx Brothers. A Bio-Bibliography (1987)
Arthur Marx: My Life With Groucho (1988)
Michael Barson: Flywheel, Shyster and Flywheel (1988)
Miriam Marx Allen (red.): Love, Groucho (1992)
Steve Stoliar: Raised Eyebrows (1996) 
Robert Dwan: As Long as they're laughing (2000)
Arthur Marx: Groucho. A Photographic Journey (2001)
Simon Louvish: Monkey Business (2003)
Paul Duncan (red.): Marx Bros (2007)
Bill Marx: Son of Harpo Speaks! (2007) 
Andrew T. Smith: Marx and Re-Marx (2009)
Martin A. Gardner: The Marx Brothers as Social Critics (2009)
Roy Blount jr.: Hail, Hail, Euphoria! (2010)
Wayne Koestenbaum: The Anatomy of Harpo Marx (2012) 
Devon AlexanderThe Quotable Groucho Marx (2014) 
Lee Siegel: Groucho Marx. The Comedy of Existence (2015)
Matthew Coniam: The Annotated Marx Brothers (2015)
Noah Diamond: Gimme a Thrill (2016)
Matthew Coniam: That's me, Groucho! (2016)
Robert S. Bader: Four of the Three Musketeers (2016)
Kevin Scott Collier: The Marx Brothers. Love Happy Confidential (2017)
Matthew Hahn: The Animated Marx Brothers (2018)
Frank, Heidecker og Pertega: Giraffes on Horseback Salad (2019)
Robert E. Weir: The Marx Brothers and America (2022)
Susan Fleming Marx: Speaking of Harpo (2022)

8. desember 2011

The Last Place On Earth (1985)

Denne fjernsynsserien, som eg trur eg såg litt av midt i 80-åra, handlar om kappløpet mot Sydpolen. Dei to hovudaktørane, britiske Robert Falcon Scott og norske Roald Amundsen, kom inn i kappløpet på heile ulikt vis. Scott var heile tida open om kva han ville, medan Amundsen ikkje gjorde det kjent at Sydpolen var målet hans før etter at han hadde reist frå Noreg. Scott hadde vore langt inne i Antarktis før, for Amundsen var dette nytt land. Scott trudde på dei engelske metodane, som stort sett var å gå til fots; Amundsen samla kunnskap hjå eskimoar på Grønland. Scott la planar undervegs; ekspedisjonen til Amundsen var planlagt i detalj.

Serien handlar mykje om dette, altså om motsetnadene mellom dei to. Av og til vert det for tydeleg. Scenene frå overvintringa i Antarktis, altså perioden før sjølve turen mot Sydpolen tok til, viser dette godt. I den britiske leiren spelar dei fotball og leikar seg; i den norske leiren arbeider dei heile tida for å gjera utstyret betre. Under turen til Sydpolen går det gradvis opp for Scott at det hadde vore lurare å lært seg betre skiteknikk, å bruka hundar i staden for hestar, og å leggja inn langt større marginar. Amundsen hadde skjønt dette - han brukte hundar, hadde med seg fire kompetente skiløparar, og hadde store marginar i matrasjonane. Legg til at han hadde langt lettare sledar, langt betre utstyr, og det vert heller tydeleg kvifor det gjekk som det gjekk. Amundsen kom fram ein månad før Scott, og overlevde turen. Scott kom fram, men alle fem i polpartuet hans døydde på heimvegen.

I etterkant presenterte Amundsen turen som ein grei ekspedisjon. Den siste veka Scott levde låg han verfast i teltet, og han brukte denne tida på å skriva brev til familie og hjelparar. Han skreiv òg eit brev til ålmenta, der han streka under at grunnen til at alt gjekk gale var det dårlege veret. Han la til at alle på ekspedisjonen hadde oppført seg eksemplarisk, og hadde, som gode patriotar, gitt alt for at det britiske flagget skulle plantast på Sydpolen. Denne teksten var med å gjera Scott til ein britisk nasjonalhelt, medan Amundsen til dels vart sett på som ein inntrengar og ein juksemakar - han hadde omtrent stole Sydpolen frå Scott, ved hjelp av hundar.

Serien byggjer på ein dobbeltbiografi Roland Huntford skreiv om Scott og Amundsen. Han er langt meir kritisk til Scott enn det andre hadde vore, og slik er det òg i serien. Scott framstår som blind - han er i Noreg og ser kor fort folk kan gå på ski, men ser ikkje at han bør læra seg dette. Han får beskjed om at hestane som er kjøpte i Sibir er gamle, dårleg og ubrukelege, men høyrer ikkje på det. Han ser at det går langt raskare med hundespann, men vil ikkje bruka det sjølv. Han har planlagt det siste stykket mot Sydpolen med matrasjonar og telt for fire personar, men finn i siste augneblink ut at han vil ha med ein femtemann. På veg attende slit dei seg ut - dei et for lite mat kvar dag, men likevel insisterer han på å stoppa for å samla inn steinprøver, og på at dei skal ha med seg desse steinane heile vegen. Saman med dei to andre overlevande døyr han altså i teltet sitt, atten kilometer frå det neste depotet.

Det er ein god serie. Alle nordmenn vert spelt av norske skodespelarar, og dei fleste av desse snakkar Thor Heyerdahl-engelsk, slik at det aldri er vanskeleg å sjå kva leir det vert filma frå. Sverre Anker Ousdal er god som den litt innestengde Amundsen, Martin Shaw er betre som den falske, usikre og til dels feige Scott, og Toralv Maurstad er endå betre som Hjalmar Johansen - den røynde polfararen som fortalde Amundsen at han var ein dårleg leiar, og som difor vart vraka frå firemannslaget som skulle følgja Amundsen til Sydpolen.

Guffen tilrår.

Meir polar på kulturguffebloggen
Johan Austbø: Olav Bjåland. Idrottsmann og polfarar (1945)
Einar Østvedt: Hjalmar Johansen. Et hundreårsminne (1967)
Reginald Pound: Scott of the Antarctic (1968)
Roland Huntford: Scott and Amundsen (1979)
Roland Huntford: Shackleton (1985)
Roland Huntford: Nansen (1997)

Ragnar Kvam jr.: Den tredje mann (1997)
Michael Smith: An Unsung Hero (2000)
Beattie og Geiger: Frozen in Time (2004)
Bruce Henderson: True North (2005)
Olav Bjaaland: Sydpolekspedisjonen 1910-1912 (2011)
Jan Ingar Hansen: Amundsens betrodde mann. Historien om Oscar Wisting (2011)
Hjalmar Johansen: Sydpolekspedisjonen 1910-1912 (2011)
David Roberts: Alone on the Ice (2013)
Amundsen (2019)