31. august 2011

Ringo Starr: Postcards From the Boys (2004)

Dette skjer ikkje så ofte. Eg sveipa innom Amazon, og sidan eg tidlegare har kjøpt bøker om Beatles der, fekk eg tips om denne. Prisen var det ingenting å seia på - fint brukt, ein pence. Etter å ha lese boka er eg usikker på om ho var verdt prisen. Og det er før eg reknar inn portoen.

It does exactly what it says on the tin. Boka inneheld 51 postkort, trykt med både fram- og bakside, som dei tre andre Beatlane sende til Ringo. Mange av korta fortel ingenting, det kan vera korte meldingar av typen "wish you were here", eller berre svadaord. Nokre gonger fortel teksten på korta ein historie, andre gonger kan det vera presise meldingar som "you are the greatest drummer in the world". Ringo har skrive korte tekstar til alle korta, av og til vert ein klokare av dei, av og til ikkje.

Baksideteksten omtalar boka som "A sensational collection of 51 postcards from John, Paul and George". Det mest sensasjonelle er vel at nokon gav dei ut i bokform. Og at nokon kjøpte dei.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir The Beatles på kulturguffebloggen
A Hard Day's Night (film, 1964)
John Lennon: In His Own Write (1964)
John Lennon: A Spaniard in the Works (1965)
Magical Mystery Tour (film, 1967)
Yellow Submarine (film, 1968)
Jann Wenner: Lennon Remembers (1970)
Let It Be (film, 1970)
Williams/Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away (1975)
Mark Shipper: Paperback Writer (1978)
The Rutles/All You need is Cash (film, 1978)
Brown og Gaines: The Love You Make (1983)
I
an MacDonald: Revolution in the Head (1994)
The Beatles Anthology (fjernsynsserie, 1995)
The Beatles: Anthology (2000)
Joshua M. Greene: Here Comes The Sun (biografi om George Harrison, 2006)
Howard Sounes: Fab. An intimate Life of Paul McCartney (2010)
George Harrison. Living in the material World (film, 2011)
Hunter Davies (red.): The John Lennon Letters (2012)
Good Ol' Freda (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del I (2013)
Mark Lewisohn: The Beatles. Tune In, del II (2013)
Tom Doyle: Man on the Run (2014)
Paul Du Noyer: Conversations with McCartney (2015)
Michael Seth Starr: Ringo. With a Little Help (2015)
The Beatles. Eight Days A Week (2016)
Sgt. Pepper's Musical Revolution (2017)
George Harrison: I Me Mine (2017)
Tony Barrell: The Beatles on the Roof
 (2017)
The Beatles: Get Back (bok, 2021)
Paul McCartney: The Lyrics (2021)
The Beatles. Get Back (fjernsynsserie, 2021)
McCartney 3, 2, 1 (2021)
Kozinn og Sinclair: The McCartney Legacy, Volume 1 (2022)

27. august 2011

Charles L. Granata: I Just Wasn't Made for These Times (2003)

Pet Sounds er ei av desse platene som jamleg kjem høgt oppe på listene når verdas beste album skal kårast. Det er ikkje så rart, det er ei kanonplate. Nokre songar kunne godt vore fjerna, men andre songar dreg nivået opp igjen. I denne boka fortel Granata korleis plata vart til, og det gjer han godt.

Pet Sounds vart gitt ut i 1966. Då var Beach Boys eit av dei mest populære banda i USA, men dei var splitta i to delar. Alle dei andre i bandet var ute på turne, medan Brian Wilson heldt seg i studio. Dei andre kom attende frå turne, og vart sendt i studio for å leggja på vokalar, Wilson hadde alt spelt inn musikken saman med studiomusikarar. Carl Wilson la på litt gitar på ein song, og det var alt.

Brian Wilson hadde full kontroll over alt. Alle musikarane fekk klar beskjed om kva dei skulle spela, og han hadde klar alle stemmene som skulle syngjast inn. Dei andre i bandet hadde minimal input, det avgrensa seg til nokre mindre justeringar i andrestemma. Granata vert av og til for teknisk for meg, men han får likevel fram korleis Wilson tøydde grensene for kva som kunne gjerast i eit studio. Han brukte uvanlege instrument, han brukte instrument på uvanlege måtar, og laga ei plate som ikkje likna på noko Beach Boys hadde gjort før. Og som heller ikkje likna på noko nokon andre hadde gjort.

Det er noko av det mest fantastiske med Pet Sounds. Brian Wilson høyrde alt dette inne i hovudet sitt, og greidde å få det ut. Han får uvanleg mykje skryt, både frå forfattaren, dei andre i bandet, musikarane som spelte på plata, og andre musikarar, og det er fullt fortent. Det kunne like godt vore eit soloalbum.

Plata var berre ein sånn middels suksess i USA då ho kom ut, men det tok ikkje Wilson så nøye. Han var alt i gang med eit nytt og endå meir ambisiøst prosjekt, plata Smile. Beautiful Dreamer, dokumentarfilmen om den plata er absolutt verdt å sjå; plata kjem omsider ut som Beach Boys-plate seinare i år.

Det meste i boka er bra, men det er ein ting som manglar. Granata har snakka med ei lang rekkje av dei som var involverte i plata. Tekstforfattaren Tony Asher får til dømes snakka mykje, kanskje altfor mykje. Men Granata har ikkje snakka med Wilson sjølv. Her er ein del Wilson-sitat, men desse er henta frå andre intervju. Det er greitt at Wilson alt var litt redusert for ti år sidan, men han har då vore intervjua mange gonger etter det. Kanskje han ikkje ville, kva veit eg.

Det går fort å lesa denne boka, men ein har mykje att for det.

Guffen tilrår.

Meir Beach Boys på kulturguffebloggen
Dennis Wilson: Pacific Ocean Blue (1977)
Steven Gaines: Heroes & Villains (1986)

Beautiful Dreamer. Brian Wilson and the Story of "Smile" (2004)
Brian Wilson og Ben Greenman: I am Brian Wilson (2016)
Mike Love og James S. Hirsch: Good Vibrations. My Life as a Beach Boy (2016)
Brian Wilson. Long Promised Road (2021)
David Leaf: God Only Knows (2022)

26. august 2011

Colum McCann: This Side of Brightness (1998)

Ei bok der to parallelle handlingar møtest. Treefrog er heimlaus, og bur i ein jernbanetunnel i New York, i eit rom litt unna sjølve jernbanelina. Han har fleire naboar, og dei bur i ei verd der ein ikkje kan stola på nokon, samstundes som dei står samla mot folk utanfrå. Han har faste rutinar, han likar til dømes partal langt betre enn oddetal. Han har ei dotter, men han ser ut til å ha forgripe seg på ho; mora tok ho i alle fall med seg, truleg til Chicago.

Den andre handlinga tek til mange tiår tidlegare, og utgangspunktet er dei som laga tunnelen. Me følgjer ein av dei, Nathan Walker, gjennom det meste av 1900-talet. Han forelskar seg i dotter til ein av dei andre tunnelarbeidarane, ein som miste livet i ei ulukke, og desse to vert besteforeldra til Treefrog, viser det seg.

Denne historien, eller desse historiene, vert fortalde på ein god måte. McCann avdekkjer det heile litt etter litt, me får altså gradvis større innsikt i korleis alt heng saman. Så her er nokre plussar, men her er òg ein stor minus. Det er eit uvanleg livlaust språk, som gjer lesinga tung. Det er ei tidleg McCann-bok, så det kan henda at han i seinare bøker fortener dei mange lovorda han har fått, men for meg var dette ein nedtur.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

23. august 2011

Short Cuts (1993)

Ein ambisiøs film, der Robert Altman flettar saman ni noveller av Richard Carver til ein spelefilm. Personane frå ulike noveller bumpar borti kvarandre av og til, men filmen har altså fleire parallelle handlingar. Det kunne gått heilt gale, men det gjer det ikkje. Ein av grunnane er at her er ei rekkje kjende skodespelarar med. Alle er ikkje like gode, men så lenge det er kjende fjes i så mange roller, er det lettare å hugsa kvar dei ulike høyrer til.

Ein annan grunn til at det fungerer er at novellene heng tematisk saman. Nokre av personane me møter har vanlege jobbar, som politi eller lege, andre har litt mindre vanlege jobbar, som klovn eller telefonsexseljar. Eit fellestrekk er at dei fleste gjer det dei kan for å dekkja over problema dei har, dei vil ha ein fin fasade, men under ulmar det. Det aular av problem. Nokre har forhold på si, nokre har for lite sex, nokre vil heller fiska enn å melda frå om eit lik dei har funne, nokre kjem ikkje over at det er slutt med gamlekjærasten, osb.

Mot slutten går det galt for dei fleste. Ho kunstnardama vedgår omsider at ho faktisk hadde eit kort forhold til ein annan. Han vesle guten som vart påkøyrt døyr. Ho som ikkje får nok støtte frå mor si tek livet av seg. Han som ikkje får nok sex heime og som heller ikkje får ha sex med ei tilfeldig jente, vert mordar. Og til slutt kjem det eit jordskjelv som råkar alle saman. Slik sett er det ikkje vanskeleg å sjå filmen som ein kommentar til det amerikanske samfunnet.

Guffen tilrår.

Meir Altman på kulturguffebloggen:
The Player (1992)

22. august 2011

Malcolm X (1992)

Malcolm X er eitt av dei store amerikanske ikona. Han var ein modig og velformulert talsmann for betre rettar for negrane, og vart drepen i 1965, då han heldt eit foredrag i Harlem i New York. Filmen fortel om det vaksne livet til Malcolm X, som hadde fire klare delar.

Som ung mann prøvde han, som mange andre negrar, å leva mest mogleg som dei kvite. Han flata ut håret, han kledde seg som kvite, og det aller beste var å vera kjærast med kvite kvinner. Han var småkriminell, og vart til slutt teken og dømt til ti år i fengsel.

Ein av medfangane hans fører han inn i tankeverda til Elijah Muhammad, leiaren for Nation of Islam. Han hadde ekstreme synspunkt på tilhøva mellom kvite og svarte, og Malcolm X vart ein av dei mest profilerte talsmennene for Muhammad, frå 1952 til 1963.

X vart gradvis meir skeptisk til Muhammad, mest av di han, trass i at han presenterte seg sjølv som eit moralsk fyrtårn, hadde ungar med minst to ugifte i staben sin. Etter at X omtalte mordet på John F. Kennedy i litt for lystige tonar ("the chickens are coming home to roost"), fekk han 90 dagar tale-karantene frå Muhammad. Han braut samarbeidet, og grunnla sin eigen moske.

Han dreg på pilgrimsreise til Arabia, og det endrar rasesynet hans. Han ser ikkje lenger på alle kvite som djevlar, han ser at det er uråd å skulda eit heilt folkeslag for det enkeltpersonar gjer, og etter det opphaldet argumenterte han meir for at ulike folkeslag kan leva saman i harmoni. Opphaldet i Mekka viste han at religion kan vera samlande, på tvers av raser, og han meinte at islam kunne fjerna rasismen frå det amerikanske samfunnet.

Han hadde mange fiendar. Han vart overvaka av makthavarane, men også Nation of Islam følgde med på kva han dreiv med. Då nokon kasta brannfaklar inn i huset hans ei natt, var han overtydd om at Nation of Islam stod bak. Dei tre som skaut han var alle negrar, og enkja hans var overtydd om at mordet var tinga av Nation of Islam.

Filmen fortel alt dette, og mykje meir, på eit godt vis. Spike Lee, regissøren, legg seg tett opp til sjølvbiografien til X, og det vert av og til litt mykje heltedyrking. Tidsbileta er glimrande, og Lee legg òg inn originale sekvensar i svart/kvitt. Filmen opnar òg med ei kryssklipping som viser at USA ikkje er kvitt raseproblema. Året før filmen var ferdig vart negeren Rodney King banka opp av politiet i Los Angeles, og autentiske opptak frå den rundjulinga vert sett saman med eit brennande amerikansk flagg. Til slutt står berre ein amerikansk X igjen.

Guffen tilrår.

21. august 2011

Olav Vesaas (red): Tarjei i tale (1997)

Tarjei Vesaas var ein skrivande mann. Han skriv sjølv at han likte det langt betre enn å snakka, i alle fall i større forsamlingar. Likevel hende det at han heldt talar eller kåseri, og i denne boka er ei rekkje av desse samla. Det aller meste av det som står her er bra.

Boka opnar med det glimrande kåseriet "Om skrivaren". Vesaas heldt dette kåseriet i 1963, og skrivaren har to tydingar. Den fyrste delen handlar om Vesaas sjølv, og om korleis han strevde seg fram til å verta forfattar. Den andre delen handlar like mykje om kva det vil seia å vera forfattar, og her er Vesaas innom tankar som må vera relevante og rette også for andre forfattarar.

Ei grov inndeling av tekstane i boka er helsingar til andre diktarar, prologar framførte ved runde år, takketalar for prisar han har fått, og ein siste del der det mellom anna kjem nokre radiokåseri. Han viser ofte til andre forfattarar, og nokre av desse vert nemnde fleire gonger. Edith Södergran vert nemnt fleire gonger, men den som oftast vert nemnt er Aasmund Olavsson Vinje. Det er som det er når det mot slutten av boka kjem eit kåseri Vesaas heldt i 1868, 150 år etter at Vinje vart fødd.

Her skriv han mellom anna "det blir sagt så lettvint at han gret med eitt auge og lo med det andre, og så har ein liksom gjort seg ferdig med det. Det fortel lite om dei høge kvelvingar og dei sorgfulle gaglemyrar og dei stikkande tornemoar som måtte vera Vinjes indre landskap. Og der dei sjeldnaste fuglar rauk over, og til og med slo seg ned. Her blir all teori grå." Det er flott formulert, og slike setningar møter ein overalt. Også i desse tekstane viser Vesaas kor stor han er.

Det er uråd å seia om det er noko eg saknar i ei slik bok, eg veit ikkje kor mange tekstar Olav Vesaas har lagt vekk. Det meste i denne boka er lesverdig, unntaket måtte vera ein svært kort tale Tarjei Vesaas heldt då dotter til Olav var konfirmant. Der er han enkel, og det er til dels uforståeleg kvifor denne er med.

Guffen tilrår.

Meir Vesaas på kulturguffebloggen
Tarjei Vesaas: Menneskebonn (1923)
Tarjei Vesaas: Sendemann Huskuld (1924)
Tarjei Vesaas: Guds bustader - (1925)
Tarjei Vesaas: Grindegard (1925)
Tarjei Vesaas: Grinde-kveld (1926)
Tarjei Vesaas: Dei svarte hestane (1928)
Tarjei Vesaas: Klokka i haugen (1929)
Tarjei Vesaas: Fars reise (1930)
Tarjei Vesaas: Sigrid Stallbrokk (1931)
Tarjei Vesaas: Dei ukjende mennene (1932)
Tarjei Vesaas: Sandeltreet (1933)
Tarjei Vesaas: Ultimatum (1934)
Tarjei Vesaas: Det store spelet (1934)
Tarjei Vesaas: Kvinnor ropar heim (1935)
Tarjei Vesaas: Leiret og hjulet (1936)
Tarjei Vesaas: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (1938)
Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
Tarjei Vesaas: Huset i mørkret (1945)
Tarjei Vesaas: Bleikeplassen (1946)
Ragnvald Skrede: Tarjei Vesaas (1947)
Tarjei Vesaas: Morgonvinden (1947)
Tarjei Vesaas: Tårnet (1948)
Tarjei Vesaas: Signalet (1950)
Halldis Moren Vesaas: Sven Moren og heimen hans (1951)
Tarjei Vesaas: Vindane (1952)
Tarjei Vesaas: 21 år (1953)
Tarjei Vesaas: Avskil med treet (1953)
Tarjei Vesaas: Vårnatt (1954)
Tarjei Vesaas: Fuglane (1957)
Tarjei Vesaas: Ein vakker dag (1959)
Tarjei Vesaas: Brannen (1961)
Halldis Moren Vesaas: Sett og levd (1967)
Fuglane (film, 1968)
Kenneth Chapman: Hovedlinjer i Tarjei Vesaas' diktning (1969)
Halldis Moren Vesaas: I Midtbøs bakkar (1974)
Halldis Moren Vesaas: Båten om dagen (1976)
Olav Vesaas: Tarjei Vesaas om seg sjølv (1985)
Is-slottet (film, 1987)

Olav Vesaas: Rolf Jacobsen - en stifinner i hverdagen (1994)
Olav Vesaas: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas (1995)
Ole Karlsen (red.): Klarøygd, med rolege drag (1996)
Over open avgrunn (film, 1997)
Olav Vesaas: A.O. Vinje. Ein tankens hærmann (2001)
Olav Vesaas: Å vera i livet. Ei bok om Halldis Moren Vesaas (2007)

Kimen (Det Norske Teatret, Oslo, 20.1.2018)
Fuglane (Riksteateret, Sogndal kulturhus, 21.3.2019)
Arne Vinje: Store spel. Soga om Vesås i verda (2020)
Fuglane (Det Norske Teatret, Oslo, 26.2.2022)

14. august 2011

Ragnar Hovland: Sjølvmord i Skilpaddekafeen (1989)

Dette er ei fornøyeleg bok. Her er ei rekkje korte tekstar, og nokre av dei er berre på ein eller to setningar. Boka kan minna om ein vag og uklar sjølvbiografi, der Hovland ser ut til å ta utgangspunkt i hendingar frå eige liv. I alle fall i den fyrste halvdelen av boka, i den siste halvdelen sprikar tekstane meir. Her kjem til dømes nokre småstykke om Himmelen, og det høyrer vel ikkje heime i ein sjølvbiografi.

Her er mykje å le av, men òg mykje alvorleg. Det verkar nesten som om Hovland ikkje heilt greier å bestemma seg for om han skal vera løyen eller alvorleg, og så er han like godt begge delar. Det er han for så vidt ofte, også i andre bøker, men her vert det meir komprimert. I så korte tekstar er det godt gjort å få inn både alvor og humor.

Viss me vel å lesa dette som ein sjølvbiografi, er det nokre tema som går att - livet, døden og jenter. I svært mange av stykka frå oppveksten står netter sentralt. Ting kan skje om nettene, han er på fisketur med bestefar sin, han høyrer lyder i huset, han ser ut vindauga og ser vaksne menn som ber på åtte likkister. Mange av stykka minner òg om draumar, desse kan sjølvsagt gjerne vera drøymde på dagtid, men dei er såpass surrealistiske at dei truleg er drøymt om natta.

Høgdepunkt? Mange. Den med dei to linjalane i nasen er sjølvsagt ein av dei beste, men også "Sjølvportrett med albatross og møkakjerre" er solid.

Guffen tilrår.

Meir Hovland på kulturguffebloggen
Alltid fleire dagar (1979)
Vegen smal og porten trong (1981)
Sveve over vatna (1982)
Under snøen (1983)
Bussen til Peking (1984)
Professor Moreaus løyndom (1985)
Utanfor sesongen (1988)
Mercedes (1989)
Love Me Tender (1989)
Konspirasjonar (1990)
Paradis (1991)
Gjest Bårdsen døyr åleine ved Nilens breidd (1991)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Langs kvar ein veg (1992)
Over Bali og Hawaii (1992)
Eline og Julie tar ferja (1994)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Vegen til Navan (1995)
Dr. Munks testamente (1996)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Waterloo (1997)
Halve sanninga (1997)
Åleine i Alpane (1999)
Psst! Kubanske notat (2000)
Ei vinterreise (2001)
Norske gleder (2002)
1964 (2006)
Fredlaus (2006)
Dr. Munks popleksikon (2008)
Kunsten å komme heim (2011)
Stille natt (2011)
Helleve, Hovland, Kaldestad: Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly (2011)
Ragnar Hovland - 60 år i svevet (Bergen, 22.3.12)
Folgerø/Tokvam: Ler dei no, så har eg vunne. Eit møte med Ragnar Hovland (2012)
Frå Ragnar til alle (2013)
Om noko skulle skje (2016)
Litt betyr det no likevel (2019)

9. august 2011

Jørgen Haugedal: Tonar frå tun (1972)

"Kvar for seg er desse romanane forvitnelege. Samla og sett under eitt er dei eit monumentalt verk. Ein Blåhøtind, som ragar høgt opp i nynorsk bokheim" (om ein trilogi av Ola Setrom).
  
Jørgen Haugedal har skrive biografiske skisser om 17 nynorske forfattarar. Han vil ikkje skriva om dei største, dei som alle kjenner, men skriv heller om slike som er og var mindre kjende. Han skriv altså om dei nest beste forfattarane, og han gjer det på den nest beste måten. Her er mykje omtrentleg, her er ingen kjeldetilvisingar. Han bruker ord og formuleringar Oddgeir Bruaset ville nikka beundrande til, og han strør om seg med så mange lovord at til og med Anders Hovden ville meint det vart for mykje.

Ta artikkelen om Rasmus Steinsvik, til dømes. "Han var ei eldsjel, ein journalist og idealist som sleit seg gjennom alle vanskar – til mannen med ljåen hogg til – midt i rikaste arbeidsåra … Det er gamal rudd grunn han rann or. … Det var ingen lett veg Steinsvik slo inn på. Ofte sig vonløysa inn over han. Men gje opp? Ikkje tale om!" Og så vidare. I konfirmasjonsalderen kom han over avisa "Fedrehamen", og han er sambygding med Olaus Fjørtoft.


Les dette utdraget med Bruaset-røyst: "Det ligg noko byrgt og trygt over diktaren, dansaren og spelemannen Anders Underdal frå Valdres. Det fylgjer friskt ver med han. Augo blenkjer og tirer. Panna er høg og brei – og han ruver godt. Han er keisaren som har riket sitt djupt inne mellom fjell og fjord, og berre er ute som snarast og ser på verda." Sånn held det fram, om skulelys som heller rydja ny grunn på heimgarden enn å studera i storbyen, om lærarar som aldri tok ferie og som var med i alt som fanst av lag og parti, men som likevel fann tid til å skriva dikt.,om dei trauste slitarane som aldri gav opp i kampen for målet. Det er prisverdig, og her er sikkert mykje viktig samla, men med ein slik omtrentleg omgang med fakta er det uråd å stola heilt på alt han seier. Likevel er det noko flott over det heile, og når han omtalar bøker eller dikt desse har skrive, er det ikkje tvil om at Haugedal set dei høgt.


Guffen kan ikkje tilrå dette.

This is England (2006)

Hm. Ein film eg kjøpte for nokre månader sidan. Handlinga er lagt til 1983, men her er litt for mykje som er urovekkande aktuelt i dag.

England er i krig med Argentina. Shaun, ein tolv år gamal gut, har mist faren sin på Falklandsøyane, og leitar etter andre mannlege rollemodellar. Han kjem i snakk med nokre skinheads, og vert gradvis ein av dei. Desse er apolitiske, men dette endrar seg då kameraten til leiaren Woody, Combo, kjem ut av fengsel. Han er stor, sterk og snakkar høgt, og vil at dei som skal vera med i gjengen hans må vera med og kjempa for England. Woody og nokre andre går; Shaun og nokre andre blir.

Combo tek han med på møte i National Front, han vert med når dei ranar ein innvandrarbutikk, og han vert vitne til at Combo bankar opp Milkie, ein farga skinhead i gjengen til Woody. Den einaste grunnen er at det gradvis går opp for Combo at Milkie har hatt ein betre oppvekst enn han, ein oppvekst i ein meir harmonisk familie. 

For Combo er det to hovudproblem i England, Thatcher og innvandrarane. Det er noko kjent med dette. England i 1983, slik det vert presentert i filmen, er eit England med store klasseskilje, og eit England der det ikkje skal så mykje til før det vert bråk. Det er noko kjend med det òg.

Her er mykje godt skodespel, men den som imponerer mest er Thomas Turgoose, som spelar Shaun. Sjeldan har eg sett ein så ung skodespelar gjera ein så truverdig innsats.

Guffen tilrår.

127 Hours (2010)

Historia er kort og grei. Aron Ralston likar å vera i naturen, og likar seg best i Canyonlands, ein nasjonalpark i Utah. Ei helg legg han ut på tur åleine. Han møter to andre som er ute og går, men etter å ha skilt lag med dei er han åleine. Han leikar seg i smale, tronge kløfter. Ein stein gir etter, han dett nedover saman med steinen, og når dei stoppar er armen klemt fast mellom steinen og veggen i kløfta. Han prøver alt for å koma laus, og ofrar til slutt armen.

Eg hugsar eg las om dette då det skjedde. Armen vert klemt fast etter 18 minutt av filmen, og to spørsmål melder seg. Går det an å laga ein langfilm ut av dette, altså av ein kar som har eine armen fastklemt langt ute i øydemarka? Og kjem ikkje dette vil å verta rimeleg ubehageleg?

Svara på begge spørsmåla er ja. Filmen opnar med store folkmengder – maratonløp, trafikk, osb. Når Ralston vert introdusert er kontrasten openberr. Han er fri, han gjer som han vil, og det han aller helst vil er å vera heilt åleine i naturen. Likevel er det han som får det mest klaustrofobisk.

Han har ein sløv kniv, og prøver fyrst å hakka vekk sjølve steinen. Det går ikkje. Kniven er dessutan så sløv at han ikkje har sjanse til å skjera seg gjennom marg og bein. Løysinga vert at han knekkjer begge beina i armen, og skjer vekk det som måtte vera av skinn og musklar og sener. Innimellom alt dette filmar han seg sjølv, der han snakkar til familie og vener. Me får òg ein del flashback, og etter kvart kjem det òg bra med hallusinasjonar. Livet hans passerer sakte revy.

Moralen må vera at det av og til kan vera lurt å melda frå kvar du går.

Guffen tilrår.

8. august 2011

Du levande (2007)

Dette er ein flott film. Han er så elegant laga, filmen er så stilrein og så visuelt vellukka at ein kan lura på kva andre filmskaparar driv med.
Her er ikkje noko eigentleg handling. Det er ei rekkje scener frå ein svensk by. Nokre personar går igjen gjennom filmen, til dømes ein som spelar eit slags horn, og ei jente som er forelska i vokalisten i Black Devils. Trass i denne mangelen på handling heng scenene godt saman. Det er den same stemninga i dei alle, både visuelt og innhaldsmessig. Viss denne filmen var basert på ei bok, ville det ha vore ei diktsamling.

Det er jamt over trist, det er av og til komisk, men det er fyrst og fremst varmt. Det er lite varme mellom dei ulike menneska i filmen, alle verkar einsame, og alle ser ut til å lengta etter noko heilt anna. To replikkar går igjen i filmen – "ingen forstår meg", og "det kjem ein dag i morgon òg". Men sjølv om dei fleste er einsame, vert dei likevel presenterte med ein lun varme, det er personar me godt kan tenkja oss å snakka med.

Fleire av personane i filmen fortel om draumar. Ho som liker vokalisten i Black Devils fortel at ho drøymde at dei to gifta seg ("och det var himla skönt"). Ein mann som køyrer forbi kamera i ein bilkø som knapt rører seg, fortel at han drøymde at han var på eit ekstremt dystert slektstemne, og der han fann ut at han ville ta det velkjende duktrikset for å få opp stemninga litt. Det gjekk heilt gale, og sidan han mellom anna knuste ein meir enn to hundre år gamal suppeterrin, vart han like godt dømd til døden, i den elektriske stolen.

Filmen er grå, og filmen er blå. Det er dårleg ver, det regnar og tordnar, og skylaget ligg lågt. Mot slutten av filmen stoppar alle opp, og ser mot himmelen utan å seia eit ord. Når skylaget opnar seg, kjem der rundt tjue fly i formasjon over byen. Kva flya har med seg kjem ikkje fram, kanskje det er bombeflya ein av dei drøymde om, kanskje det er noko heilt anna. For meg var det ein optimistisk slutt, der det brått kom litt fleire fargar enn grått og blått.

Guffen tilrår.

My Own Private Idaho (1991)

To unge menn, med litt ulike bakgrunnar, lever på gata i ulike byar nordvest i USA. Mike (River Phoenix) voks opp i ein ustabil familie, Scott (Keanu Reeves) voks opp i rikdom, og skal arva enormt med pengar når han snart fyller 21 år. Til dess lever dei av å selja seg, og av å lura til seg pengar på andre måtar.  

Der gatelivet for Scott er noko som snart skal gå over, er det meir alvor for Mike. Han manglar faste haldepunkt i livet, og saman dreg dei til Idaho for å vitja broren hans. Dei finn faren, eller den han trur er faren, og han fortel kva mora held til. Dei leitar etter ho, fyrst i eit motell der ho arbeidde, deretter flyg dei til Italia for å finna ho der. Pengane til billetten fekk dei ved å selja ein stolen motorsykkel, og merkeleg nok hadde dei med seg passa sine òg. Merkeleg at Mike i det heile hadde eit pass.

På denne turen går alt gale for Mike. Han får vita at mora har flytta attende til Amerika, men ingen veit nøyaktig kvar. Han er forelska i Scott, men han forelskar seg like godt i ei italiensk jente. Dei reiser heim kvar for seg, og neste gong Mike ser Scott er han ein velståande og velkledd mann, som ikkje lenger vil ha noko med den gamle omgangskrinsen sin å gjera.  

Mike har narkolepsi, han går altså rett som det er inn i ein djup svevn. Han har fleire gonger vore på ein veg i Idaho, ein veg han reknar som ein favorittveg. Vegen kan minna litt om eit ansikt, og Mike gjev denne vegen menneskelege eigenskapar, vegen vert noko han kan stola på. Filmen sluttar med at han får eit narkoleptisk anfall på ein landleg veg. medan han søv vert han fyrst rana, deretter får han (truleg) hjelp av ein forbipasserande. 

Det er ein stilfull film, med mange flotte bilete. Historia er òg flott fortalt, men likevel er det noko som manglar. Det tek ikkje heilt av, det vert berre sånn nesten bra.

Guffen er lunken.

Morten A. Strøksnes: Automobil (2005)

Morten Strøksnes er stadig på farten. I denne boka køyrer han, saman med kona si, sørover i ein av dei austlegaste korridorane i Europa, frå Latvia til Tyrkia. På vegen er han innom ni land. Han skildrar naturen, byane og bygningane, men det som interesserer han mest er folka og historien deira. Han prøver å snakka med politikarar høgt oppe på maktstigen, men snakkar like gjerne med andre folk. Det viktigaste er at dei har gode historier å fortelja.

Boka er ikkje altfor lystig. Dei fleste av dei han snakkar med, både yngre og eldre folk, er misnøgde med eit eller anna. Mange kjenner seg undertrykte, og skuldar på folk på toppen. Dei fleste av desse, kanskje alle, ser ut til å ha kome til makta på ufint vis. Det handlar mykje om nasjonalisme, og rota til alt dette ser ut til å vera dei stadige grenseendringane mange land i Aust-Europa har vore gjennom. Mange meiner at dei høyrer heime i eit anna land enn det dei bur i, andre meiner at landet dei bur i eigentleg høyrer til eit anna land. Kvart land er samansett av folk frå ulike folkeslag, og overalt vert minst eitt av dei undertrykt.

Det vert altså mykje trist og tungt, og det pregar skrivinga til Strøksnes. Han er ikkje like glitrande som han plar vera, unntaka er dei gongene han skriv om noko anna enn tilhøva i landa dei reiser gjennom. I Iasi, ein by nordaust i Romania, vert dei vitne til ein diktarkongress. Her skriv han glimrande om dei poetane som er med - ingen av dei har gitt ut bøker, ingen av dei verkar heilt balanserte, alle snakkar i gåter heile tida, og jo meir gåtefullt ein av dei snakkar, jo meir applaus kjem det frå dei andre.

Guffen tilrår.

Meir Strøksnes på kulturguffebloggen
Rett vest (2009)
Et mord i Kongo (2010)
Tequiladagbøkene gjennom Sierra Madre (2012)
Havboka (2015)
Lumholtz' gjenferd (2022)

4. august 2011

Harald Grieg: Nordahl, min bror (1956)

Eg kan anten opna med å skriva noko om at då eg gjekk på folkehøgskule midt i åttiåra var "Til ungdommen" den songen lærarane ville at me skulle syngja oftast. Eller eg kan skriva noko om at det akkurat no kunne vera greitt å lesa noko utan at "Til ungdommen" vart nemnt. Eller eg kunne skriva noko om korleis dette er ei av rundt åtti bøker eg arva i fjor. Eller eg kunne fortalt om at quizlaget mitt i Volda, ein gong eg ikkje var med, svara "Bjørnstjerne Bjørnson" på spørsmålet om kven som hadde skrive Vår ære og vår makt. Eller eg kunne opna slik som dette.

Boka er bygd opp rundt breva Nordahl Grieg sende til bror sin, supplert med nokre av breva han sende til mor si, og til ho som reinskreiv alle manuskripta hans. Viss ein ikkje ventar seg noko meir enn det, er det ei heilt grei bok. Det er altså ikkje nokon full biografi, og det er det heller ikkje meint å vera. Harald Grieg, som også var forleggjaren til Nordahl Grieg, skriv ei minnebok om bror sin, ein mann han sette svært høgt.

Begge to skjønte tidleg at det var i litteraturen dei høyrde heime. Dei arbeidde med bøker på ulikt vis, Harald vart direktør i Gyldendal i ung alder, og sat i den stillinga resten av arbeidslivet og vel så det. Nordahl var heile tida på farten, han reiste over heile verda. Tonen vart sett alt då han for til sjøs i ung alder, og deretter er han omtrent over alt. Dei fleste av breva er skrivne på slike reiser, både reiser i inn- og utland. Var han i Oslo i ein lengre periode skreiv han sjølvsagt ikkje brev til bror sin.

I breva drøftar dei bøkene til Nordahl, men dei er òg innom mange andre emne. Eitt gjennomgåande tema er at Nordahl treng pengar, og det får han som oftast. Ved nokre høve vert forleggjaren storebror, og bed om at Nordahl slår seg ned, eller at han får seg fast arbeid, men til inga nytte. Nordahl var for reiseglad til det. Han ville vera der det skjedde, eller der han fann noko av interesse, og det er omtrent som det skal vera når boka sluttar med det siste møtet mellom dei to, i dagane då den andre verdskrigen kom til Noreg.

Språket i breva viser at dei er lærde, og dei refererer ofte til litterære personar eller bøker. Boka har eit godt språk, sjølv om det er eit stivt riksmål, og det aular av framandord. Eg trur det er fyrste gong eg har lese ordet "kontubernaler".

Guffen tilrår.