30. august 2010

Joe Simpson: Touching the Void (1988)

Eg har så vidt nemnt det før: Det er ikkje uvanleg at dei som har gjort noko nytt eller eksepsjonelt i naturen skriv bøker om det i etterkant. Slik er det òg her. Saman med kameraten Simon Yates vert Joe Simpson den fyrste som klatrar opp vestveggen på Siula Grande, eit 6344 meter høgt fjell i Peru. Bøker om fjellturar har lett for å verta like, skal bøkene skilja seg ut frå dei andre må der skje eit eller anna spesielt. Slik er det absolutt her.

Dei kjem seg til topps, og har brukt omtrent like lang tid som planlagt. Problema kjem på nedturen, slik det ofte gjer. Dei gjekk ei anna rute ned, og hadde brukt for lita tid på å gjera seg kjende med denne ruta. Det var langt meir strevsamt enn dei hadde tenkt. Sidan dei tenkte at det skulle gå raskare, hadde dei berre med seg éin brennar til å smelta snø, og hadde heller ikkje med seg mykje mat. Dei gjekk difor raskare enn dei hadde tenkt.

Snøen var i lausaste laget, slik at dei ikkje alltid var godt nok sikra utfor stupa og hamrane. Ein stad gjekk det gale - Simpson fall fleire meter ned, og øydela kneet sitt. Totalt. Heldigvis er dei over det verste, og dei improviserer ei naudløysing. Yates firer Simpson så langt ned han kan, Simpson set seg på trygt han kan, Yates klatrar ned til han, og firer Simpson ned ei taulengd til. Slik kjem dei seg nærmare og nærmare dalbotnen. Dei er nesten nede då det går gale igjen. Det kjem eit nytt stup, der Simpson vert hengande utanfor stupet. Yates merkar at noko har skjedd, men veit ikkje kva. Han sit i ei lita hole dei har laga, der han har spenntak, og kan ikkje flytta seg nedover for å sjå kva som har skjedd. Han har heller ikkje noko å festa tauet i, slik at han gjer det einaste som i alle fall kan redda han. Han finn fram ein kniv, og kappar tauet.

Då Yates kjem seg forbi stupet, skjønar han at Simpson må vera død. Under stupet er det ei enorm bresprekk, og sidan han ikkje kan sjå spor etter Simpson nokon stad, må Simpson ha falle rett ned i sprekka. Yates går ned til leiren, der ein tredje kamerat ventar, og etter nokre kviledagar gjer dei seg klare for å returnera til Lima. Den siste natta vaknar dei av at nokon utanfor teltet ropar på Yates. Dei spring ut, og finn ein halvdaud Simpson, som hadde greidd å koma seg opp frå sprekka, der han hadde landa på ei isbru, og som etterpå hadde krabba dei ti-tolv kilometrane ned til leiren, dels på isbre, dels i eit lite brukarvenleg morenelandskap.

Det er ei utruleg historie, men det beste med boka er at det er glimrande fortalt. Her er ingen store faktar eller sensasjonelle vendingar, Simpson bruker heile tida eit nøkternt og fargerikt språk. Han får godt fram korleis humøret svingar frå pessimisme (på isbrua nede i sprekka) til optimisme (då han kjem seg opp på breen igjen) og attende. Nokre kapittel har han skrive frå Yates sin ståstad, og det fungerer godt. Det er ein klisjé, men likevel: Det var uråd å leggja frå seg denne boka før eg var ferdig.

Guffen tilrår.

Meir om fjell på kulturguffebloggen
Alf B. Bryn: Tinder og banditter (1943)
Andreas Backer: Til fjells med Andreas Backer (1944)
Den norske himalayaekspedisjonen: Tirich Mir til topps (1950)
Tryggve B. Steen: Jo Gjende og hans samtid (1959)
Arvid Møller: Gjendine (1976)
Arvid Møller: Jotunkongen (1981)
Arvid Møller: Fjellfører i Jotunheimen (1982)
Vera Henriksen (red.): Spiterstulen gjennom 150 år (1986)
Jon Krakauer: Eiger Dreams (1990)
Gangdal og Holm: Everest. Den tunge veien (1995)
Jon Gangdal: Til topps på Mount Everest (1996)
Jon Krakauer: Into thin Air (1997)
Per Roger Lauritzen: Claus Heiberg. Veiviser i krig og fred (1999)
Reinhold Messner: All 14 Eight-Thousanders (1999)
Conrad Anker og David Roberts: The Lost Explorer (1999)
Greg Child: Over the Edge (2002)
Per Roger Lauritzen og Johan Christian Frøstrup: Fjellpionerer (2007)
Eivind Eidslott og Jørn H. Moen: Besseggen (2008)
Lars Monsen og Trond Strømdahl: Norge på langs (2009)
Graham Bowley: No Way Down (2010)
Jarle Trå: Livet i fjella (2010)
Henrik Svensen: Bergtatt (2011)
Peter Zuckerman og Amanda Padoan: Buried in the Sky (2012)
Arne Larsen: Storen (2014)
Alex Honnold og David Roberts: Alone on the wall (2015)
Mark Horrell: Seven Steps from Snowdon to Everest (2015)
Sigri Sandberg: Frykt og jubel i Jotunheimen (2015)
Everest (2015)
Anne-Mette Vibe: Therese Bertheau. Tindestigerske og lærerinde (2016)
Jan Aasgaard: Jotunheimen gjennom historien (2016)
Free Solo
 (2018)
Sveinung Engeland: Høyde over havet (2021)

28. august 2010

Almost Famous (2000)

1973. Det er glansdagane for dekadente rockeband, som ikkje sparar på krutet under turneane sine - det er sex, drugs and rock'n'roll. Musikarane reiser saman med ei mengd folk, nokre er der for festane, nokre er der for å vera nær stjernene, medan nokre er der for musikken sin del.

William Miller, ein femten år gamal journalistspire, har skrive såpass bra artiklar for lokalavisa at Rolling Stone bed han reisa på turné med bandet Stillwater. Han slår sjølvsagt til, sjølv om han bur saman med mor si, som helst hadde sett at han fullførte highschool. Miller er ung og uskuldig, på alle måtar, og slit med å få bandet til å uttala seg. Han vert vitne til at bandet (nesten) vert oppløyst, ser på kranglar, er med då flyet deira nesten styrtar, og skriv til slutt ein artikkel som er så ærleg at bandet skuldar han for å ha dikta opp heile greia, slik at Rolling Stone ikkje kan bruka han.

Det er godt skodespel, det er god musikk, og det heile verkar truverdig, i alle fall for ein som berre kjenner epoken og kulturen frå bøker og blad. Historia er laust basert på den tidlege karriera til journalisten Cameron Crowe, som skreiv for Rolling Stone frå han var tenåring, og Crowe har både regissert og skrive filmen.

Guffen tilrår.

27. august 2010

Blood Simple (1984)

Dette er ein film eg er glad eg har sett. Ikkje nødvendigvis av di filmen er god, men av di det er debutfilmen til Coen-brørne. Det er noko med det - når du er kunstnarar du set høgt, vil du gjerne få med deg alt dei har gjort. Slik har eg det med Vesaas, og slik har eg det med Motorpsycho, for å nemna nokre døme. Og slik har eg det med Coen-brørne.

Sjølve filmen er ikkje spesielt god. Eg såg han saman med Hilde på Cinemateket i Bergen midt i 90-åra, og berre éi scene har festa seg frå den gongen. To personar grev ned eit lik ute på ein åker, og dei vert ferdige omtrent når sola går opp. Dei har arbeidd i lyset frå billyktene, slik at då dei set seg inn i bilen for å køyra vekk, er batteriet flatt. God komikk. Dei prøver ein gong til, og no startar motoren. Endå betre komikk. Det var ikkje akkurat slik det skjedde - det var berre éin person som grov. Og han som vart nedgravd var ikkje heilt daud.

Scena over er omtrent den einaste som peikar fram mot Coen-brørne som store humoristar. Der er andre småting som viser lovande takter, men i det heile er det ein film og ei historie på det jamne. Historia tek nokre uventa vendingar, men ikkje mange nok til at ho fengar nok. Ein privatdetektiv fotograferer ei kvinne saman med elskaren sin. Mannen hennar bed detektiven drepa begge to. Detektiven fabrikerer prov på at han har teke livet av dei, får betalt, og skyt mannen. Elskaren, som har pengar til gode hjå mannen, kjem innom kontoret hans rett etterpå, og finn mannen daud (trur han), og ser at det er pistolen til kvinna som er mordvåpenet. Han vaskar kontoret reint, og tek med seg mannen for å grava han ned, for å verna kvinna. Privatdetektiven vil likevel ta livet av kvinna og elskaren, men etter å ha skote elskaren, vert han sjølv drepen av kvinna.

Guffen er lunken.

Mykje meir Coen på kulturguffebloggen
Raising Arizona (1987)
Miller's Crossing (1990)
Barton Fink (1991)
The Hudsucker Proxy (1994)

Fargo (1997)
The Big Lebowski (1998)
O Brother, Where Art Thou? (2000)

The Man Who Wasn't There (2001)
Ethan Coen: The Drunken Driver Has the Right of Way (bok, 2001)
Intolerable Cruelty (2003)
William Rodney Allen: The Coen Brothers Interviews (bok, 2006)
No Country for old Men (2007)
Burn After Reading (2008)
A Serious Man (2009)
True Grit (2010)

Jenny M. Jones: The Big Lebowski (bok, 2012)
Inside Llewn Davis (2013)
Hail, Caesar! (2016)
The Ballad of Buster Scruggs (2018)

24. august 2010

Philip Dray: At the Hands of Persons Unknown (2002)

Var det ikkje Gandhi som fekk spørsmål om kva han meinte om den vestlege siviliasjonen, og som svara noko slikt som at "det ville vore ein god idé? Denne boka handlar ikkje om heile den vestlege verda, men viser at det tok lang tid før heile USA vart sivilisert.

Forhistoria er velkjend. Det vert importert slavar til USA. Utetter på 1800-talet vert folk i nordstatane meir og meir skeptiske til slaveriet, medan folk i sør ikkje har noko problem med det. Det vert borgarkrig 1861-65, nordstatane vinn, og slaveriet vert avvikla.

Førte dette til at negrane fekk det betre? Ja, meiner Dray, men legg til at det ikkje skulle mykje til. I sørstatane var det framleis klare skilje mellom negrar og kvitingar, og det var ingen tvil om kven som hadde makt. Sørstatane var ekstremt rasistiske. Dray får godt fram kor farleg det var å vera neger der, det skulle ikkje mykje til før det samla seg ein lynsjemobb.

Dray argumenterer overtydande om at sex faktisk var ein av dei viktigaste grunnane til at negrar vart lynsja. Kvite menn i sørstatane hadde ikkje problem med at dei eller andre kvite menn hadde forhold til negerdamer. Var det omvendt, var det derimot noko av det verste som kunne tenkjast. I boka vert det fleire stader vist til at når slike forhold vart kjende, hevda den kvite kvinna at ho hadde vorte valdteken. Viss ein neger vart skulda for valdtekt, var han i trøbbel, for å seia det mildt. Det samla seg raskt ein gjeng utanfor fengselet, dei fekk han med seg ut, ofte med hjelp frå politiet, og tok livet av han på groteske måtar. Lynsjinga fann ofte stad der den påståtte valdtekta hadde funne stad, og familien til offeret fekk æra av å starta. Pisking, lemlesting, utstikking av auge, skyting, brenning - Dray bryt ofte opp den generelle historia med døme på lynsjingar. Eg opplevde dei som mest forferdelege tidlegast i boka; etter kvart vert ein litt blind for kor brutalt dette var. Det var altså nok å vera skulda for valdtekt, eller skulda for drap; det kunne gjerne vera nok å ha kika på kvit dame på ein ufin måte, eller å ha sagt feil ord.

Det mest skremmande med dette var at heile samfunn støtta det. Press frå nordstatane og frå utlandet gjorde at nokre saker gjekk til retten, men både dommar og juryar såg heilt vekk frå det som vart lagt fram som bevis, og gav dei tiltalte dødsstraff. Då låg det i korta at den tiltalte vart henta i fengselet nokre timar seinare, og drepen av ei stor folkemengde. Ved nokre høve vart lynsjingar annonserte nokre dagar på førehand, slik at alle kunne få det med seg. Alle møtte opp, også små ungar.

Styresmaktene var makteslause. Det var sett på som ei intern sak for dei ulike statane, og dei ville ikkje ha innblanding frå nasjonalt hald. Ved fleire høve prøvde senatorar å få vedteke ei lov som gjorde lynsjing forbode, men alle gongene vart det stoppa av senatorar frå sørstatane. Fleire av desse stod òg fram som rasistar. Ikkje før hausten 1967 var ein dommar vaksen nok til å frikjenna ein neger i ei sak der allmugen lukta lynsjing.

Den travlaste lynsjeperioden var 1890 til 1920, men i åra frametter var det framleis ofte lynsjingar. Merkeleg nok var den andre verdskrigen med på å bremsa interessa for lynsjing, her var USA i krig med Tyskland, og det var vanskeleg å rettferdiggjera at ein ville gjera Tyskland meir menneskeleg, så lenge delar av det amerikanske samfunnet var like primitivt. Med ujamne mellomrom dukkar det framleis opp saker som minner om lynsjing, det var vel tidleg i 1990-åra at negeren Rodney King vart dregen ut av bilen sin og skamslegen av tre-fire politimenn i California.

Alt er ikkje svart i denne boka, her er òg heltar. Fleire arbeidde for å få slutt på lynsjinga, mellom anna journalisten Ida B. Wells, og professoren W.E.B. Du Bois. Du Bois var ein av dei som tidlegast retta merksemda mot lynsjing, men kom etter kvart litt på sidelina i antilynsjingarbeidet. 93 år gamal flytta han til Ghana i 1961, der han døydde to år seinare, dagen før Martin Luther King heldt sin vidgjetne I have a Dream-tale.

Guffen tilrår.

17. august 2010

Harald L. Tveterås og Fredrik Matheson (red.): En bok om Thorbjørn Egner (1972)

Det finst to typar festskrift. Ein kan anten be ulike forfattarar skriva fritt om tema som på eitt eller anna vis kan knytast til vedkomande som vert heidra, eller ein kan be ulike forfattarar skriva om vedkomande som vert heidra. Den fyrste varianten er oftast den mest interessante. Dette festskriftet er diverre laga etter den siste varianten.

Her vert det altfor mykje hylling. Det er greitt at det høyrer med til festskriftsjangeren, men likevel: Dei som les dette festskriftet ukritisk må tru at Egner kan gå på vatnet. Han har gjort mykje bra, sjølvsagt, men det må vera måte på. Lesebøkene hans er gode, og det er ikkje vanskeleg å sjå at Hakkebakkeskogen eller Kardemomme by fengar dei yngste. Dei fenga òg meg då eg var mindre.

Som vaksen lesar/lyttar vert det meir tydeleg at Egner var langt flinkare til å dikta historiar og å skapa gode figurar og miljø. Tekstane hans er ikkje like geniale som det vert hevda i denne boka; spesielt i songtekstane er det lite som minner om eit geni. Her er det naudrim på naudrim.

Festskriftet burde òg vore strammare redigert. Fleire av artiklane overlappar kvarandre, og det er grenser for kor ofte det er interessant å lesa om ulike oppsetjingar av dei ulike stykka hans.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

16. august 2010

Motorpsycho (Øyafestivalen, Oslo, 14.8.10)

Mange gonger går ein til konsertar med store forventningar. Av og til er forventningane så store at du må verta skuffa. Bortsett frå denne konserten. Eg hadde skyhøge forventningar, men konserten var endå betre. Rett etter at det heile var over sende eg denne tekstmeldinga til Marit, omtrent med tårer i augene: "Fy fasan! Den beste konserten nokon gong!"

For det var akkurat det det var. Eg stod saman med Stig Aage, slik eg gjorde det på mange Motorpsycho-konsertar i 90-åra. Me var begge i ekstase etter konserten, slik at han tredje me stod saman med, Gunnar, truleg lurte litt på kva dette var. Han var imponert, han òg, men ikkje like mykje som oss. Trur eg.

Det var dette som skjedde: Motorpsycho hadde sagt ja til å spela gjennom eitt av albuma sine på Øya, og publikum hadde røysta fram Timothy's Monster. Det var eg litt skuffa over, eg ville heller hatt Demon Box, men Timothy's var eit klart andreval. Eg trur framleis at den noverande utgåva av Motorpsycho kunne gjort ein framifrå konsert av Demon Box, sidan bandet er meir rutinerte no, og kunne ha gjeve oss mange og lange instrumentaltema på fleire av songane. Likevel er det lett å sjå at songane på Timothy's kjem i ei rekkjefølgje som gjer seg betre som konsert. Dei endra rett nok litt på rekkjefølgja, men dei siste songane kom slik dei gjer på plata. På Demon Box måtte dei gjort større inngrep for å ha slutta på same måten.

Dette var truleg fyrste gong Motorpsycho spelte ein konsert der alle på førehand visste kva songar dei kom til å spela. Under konserten tenkte eg på ein gong eg såg dei i september 1994, like før Timothy's kom ut. Då spelte dei to songar frå Demon Box, og ein ti-tolv som var heilt nye og ukjende for oss som såg på. Det var bra, det òg.

Rekkjefølgja vart dels endra av di dei hadde henta inn dei musikantane som var med på plata, dels for å få ei klar todeling av konserten. Dei fyrste 45-50 minutta spelte dei songane frå den fyrste CD-en, medan dei resten av den to timar lange konserten koste seg med seks songar.

Det var stas å sjå Lars Lien igjen, det var stas å sjå Helge Sten igjen, men mest stas var det å sjå Gebhardt igjen. Det var det fleire som meinte, han fekk ein voldsom applaus då han entra scena midt i konserten, og fekk òg ei fin helsing frå Bent Sæther - "Håkon! Kor har du vært?", før han fekk eit handtrykk.

Den fyrste delen handla mest om songane, og her var det litt lausare snipp. Det glapp litt med teksten her og der, det var vitsing mellom songane, og det var lett å sjå at også dei på scena koste seg. Her var mange solide songar, og det lova svært bra for resten av konserten. Sjølv var eg nøgd med at "On My Pillow" vart spelt relativt tidleg, den er ein av to songar som dreg nivået ned. Den andre delen handla mest om bandet. Det var eit endå meir konsentrert band, og det var slutt på all smalltalk med publikum. Det var eit band som visste at dette var ein spesiell kveld, dei hadde berre denne eine kvelden saman, og alle gav alt. Eg kan ikkje tenkja meg noko anna band som kunne gjort dette. Og dette var altså eit band med fire gjesteartistar. Det var så samspelt, det var så tett.

Tidspunktet var heilt perfekt. Konserten tok til i det sola gjekk ned, slik at det fabelaktige lysshowet vart meir og meir tydeleg. På den siste songen heiste dei like godt opp ei enorm discokule, og det kjendest heilt rett. Under ein av songane flaug fleire flokkar me grågås over festivalen; under den siste songen skaut dei (tilfeldigvis, viste det seg) opp fyrverkeri frå operaen.

Det var altså den beste konserten nokon gong. Og høgdepunktet var "The Wheel", ein song bygd opp rundt eit riff Bent Sæther i 1994 omtalte som "monsterriffet". Dei drog songen ut til litt over tjue minutt, og hadde det ikkje vore for at konserten måtte vera ferdig til klokka elleve, hadde dei truleg drege han ut nokre minutt til. Det var så bra - alt høyrdest heilt rett ut. Absolutt alt. Eg stod der med tårer i augene. Eg anar ikkje kor mange konsertar eg har vore på dei siste tretti åra, men eg har aldri sett og høyrt noko så bra som dette. Det var så bra. Den beste konserten nokon gong.

Guffen tilrår.

Meir Motorpsycho på kulturguffebloggen
USF, Bergen, 17.10.2009
Vossajazz, Voss, 26.3.2010

Byscenen, Trondheim, 18.3.2011
Johan Harstad: Motorpsycho. Blissard (2012)
Bergen Kjøtt, Bergen, 24.3.2012
Den norske Opera, Oslo, 11.11.2012
Røkeriet, Bergen, 13.4.2013

Ekstremsportveko, Voss, 27.6.2013
Røkeriet, Bergen, 27.3.2014
Slottsfjell, Tønsberg, 18.7.2015
Marius Lien (red.): Supersonic Scientists (2015)
Den store Motorpsychodagen, Trondheim 12.12.2015
Røkeriet, Bergen, 9.4.2016
Begynnelser, Trøndelag teater, 7.9.2016
Landmark, Bergen, 26. og 27.9.2016
Moldejazz, 21.7.2018
Lars Ramslie: A Boxful of Demons (2018)
Hulen, Bergen, 11. og 12.4.2019
Motorpsycho. Into the Maelstrom (2019)
Grieghallen, Bergen, 12.6.2021
Kulturhuset i Bergen, 19.4.2022
Union Scene, Drammen, 14.10.2022
Den Nationale Scene, Bergen, 31.5.2023
USF, Bergen, 16.9.2023
Verkstedhallen, Trondheim, 23.9.2023
Marius Lien: Motorpsycho og Ståle Storløkken. The Death Defying Unicorn (2023)

12. august 2010

Andreas Hompland: Sogndal e' laget (1982)

Endå meir uventa lesestoff. Eg var innom i Aasen-tunet denne veka, og på ei hylle på møterommet låg der nokre bøker dei gav vekk. Eg bladde litt i denne boka, og Ottar meinte det var ei god bok.

Det var forsøket verdt, tenkte eg. Ragnar Hovland skriv ein stad noko slikt som at alle dei som er interesserte i fotball, men som ikkje har noko favorittlag, held med Sogndal. Det kan henda at det ikkje var akkurat det han skreiv, og det kan òg henda, viss han skreiv noko anna, at det ikkje stemmer, men forbausande mange er sympatisk innstilte til Sogndal. Hompland er innom mange grunnar til dette i denne boka. Sogndal vart landskjende i 1976, då dei som tredjedivisjonslag spelte seg fram til cupfinale. Alle likar ein cup-askeladd, og denne godviljen sit nok i framleis.

Ein annan viktig grunn er at Sogndal ikkje står fram som noko kjøpelag. Dei odlar fram sine eigne talent, som oftast er frå Sogn og Fjordane. Slik er det framleis, men i 70- og 80-åra var det endå meir slik. Laget som kom til cupfinala i 1976, og som vart klare for fyrstedivisjon hausten 1981, hadde spelt saman sidan 1972, då dei gjekk under klengenamnet konfirmantane.

Sentralt i denne boka står samtalar med fleire av dei sentrale i Sogndal, både på og utanfor bana. Boka er absolutt annleis enn andre fotballbøker. Her er det ikkje dramatiske kampreferat, Hompland viser i staden kva som gjer at Sogndal var heilt annleis enn andre klubbar då. Alt og alle var amatørar. Spelarane hadde ikkje eingong eigentlege kontraktar, alt dei skreiv under på var ein moralsk kontrakt.

Guffen tilrår.

Meir fotball på kulturguffebloggen
Odd Iversen og Odd Vanebo: Fotball er mitt liv (1975)
Jon Haaland: Tommy (1982)

Ola Chr. Nissen: Mini (1992)
David Peace: The Damned United (2006)
Jonathan Wilson: Inverting the Pyramid (2008)
Zlatan Ibrahimovic og David Lagercrantz: Jeg er Zlatan (2011)
Simon Kuper: The Football Men (2011)

Rob Smyth og Georgina Turner: Jumpers for Goalposts (2011)
Rob Smyth, Leif Eriksen, Mike Gibbons: Danish Dynamite (2014)
Rob Smyth og Scott Murray: And Gazza Misses the Final (2014)
Martin Fletcher: 56. The Story of the Bradford Fire (2015)
Diego Maradona (2019)
Steffen (2020)
Alfred Fidjestøl: Mine kamper (2020)
Nils Henrik Smith: 11 meter (2020)
Nils Henrik Smith: Entusiasme og raseri (2021)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 1 (2021)
Alt for Norge (2021)
FIFA Uncovered (2022)
Fever Pitch! The Rise of the Premier League, sesong 2 (2023)

Og litt Arsenal på kulturguffebloggen
The Gooner (1987-)
Nick Hornby: Fever Pitch (1992)
Fynn og Whitcher: Arsènal (2009)
Peter Storey: True Storey (2010)
Andrew Mangan (red.): So Paddy Got Up (2011)
Philippe Auclair: Thierry Henry. Lonely at the Top (2012)
Dennis Bergkamp: Stillness and Speed (2013)
Patrick Barclay: The Life and Times of Herbert Chapman (2014)
Mangan og Allen: Together (2014)
Fynn og Whitcher: Arsène and Arsenal (2014)
Amy Lawrence: Invincible (2014)
Tony Adams: Sober (2017)
Alan Smith: Heads Up (2018)
Amy Lawrence: 89 (2019)
Arsène Wenger: My life in Red and White (2020)
Arsène Wenger. Invincible (2021)

10. august 2010

Stephen Ambrose: Undaunted Courage (2005)

Frå 1803 til 1806 leia Meriwether Lewis og William Clark ein ekspedisjon tvers over det amerikanske kontinentet. Dei var sende ut av presidenten, Thomas Jefferson. Som alle andre gode amerikanarar såg han vestover. For landet ville det vera ideelt med ei utviding vestover. Jefferson var òg ein hauk etter kunnskap, og ville vita så mykje rom råd. Ein ting var at det indre av kontinentet var ukjent for kvitingar; ein annan ting var at han gjerne ville vita om der fanst ein lett veg til vestkysten av kontinentet - det ville i tilfelle gjera handelen med Asia lettare.

Lewis var nært knytt til Jefferson, og budde mellom anna lenge i presidenthuset. Saman la dei planar for ekspedisjonen, kvar han skulle gå, kor mange som skulle vera med, kor mykje dei skulle ha med seg, osb. Meininga var at Lewis skulle vera den einaste offiseren i reisefølgjet, men etter kvart vart det klart at dei måtte ha med ein til, slik at Clark, som Lewis kjende frå militæret, òg vart med. Ambrose konsentrerer seg likevel mest om Lewis. Han var med i alle førebuingane, var nok ørlite meir reiseleiar enn Clark (sjølv om dei formelt var jamstelte), og var den som kunne ha vorte den heilt store nasjonalhelten etter at dei kom heim. Slik gjekk det ikkje.

Då planlegginga starta, var det store innlandet i noverande USA i fransk eige. USA forhandla med Frankrike om å kjøpa området rundt New Orleans, men vart gledeleg overraska då Napoleon var viljug til å selja alle landområda Frankrike åtte på det amerikanske kontinentet. Tilfellet ville at denne avtalen vart underskriven dagen før Lewis og Clark tok ut.

Dei reiste langs elva Missouri, så langt det lot seg gjera. Dette var ukjent land, i alle fall for kvitingane. Dei kjem seg over Rocky Mountains, og padlar ned elva Columbia til vestkysten. Ruta over fjellkjeda var krevjande, og på veg ned Columbia padla dei stryk berre ekspertar prøver seg på i dag. Dei møtte mange indianarstammar, sjølvsagt, og prøvde å handla og vandla med dei. Det gjekk ikkje alltid like godt, men somme tider gjekk det etter planen og vel så det. Dei hadde ikkje greidd seg over Rocky Mountains utan indianarguidar, og var òg avhengig av hjelp frå indianarar då dei overvintra ved vestkysten.

Lewis hadde ein plan om å etablera eit nettverk av handelsstasjonar retta mot indianarane, og var òg naiv nok til å tru at han kunne vera fredsmeklar mellom dei stammene som låg i krig. Han kritiserer indianarane ved fleire høve, mellom anna av di dei skal ha altfor mykje for varene ekspedisjonen treng. Han greier ikkje å sjå at dei oppfører seg slik handelsmenn gjer - så lenge indianarane var dei einaste som kunne selja kanoar og mat og anna til kvitingane, gjekk prisen opp. Ved eitt høve finn denne sjølvutnemnte fredsmeklaren ut at det einaste rette er å stela ein kano frå indianarstamma dei har fått hjelp av i fleire månader. Ikkje rart at indianarane var og vart skeptiske til kvitingane som kom seinare.

Stephen Ambrose skriv om denne ekspedisjonen, og det gjer han svært godt. Eg har lese éi bok av han tidlegare, ein dobbelbiografi om Crazy Horse og general Custer, der han ikkje kvidde seg for å framstilla Custer som skurken. Slik er det tidvis i denne biografien òg, han er sterkt positiv til Lewis, men kvir seg ikkje for å omtala nokre av handlingane hans om idiotiske. På veg attende til austkysten veit Lewis at det ikkje fanst nokon lett veg over Rocky Mountains, og sidan han er klar over at dette vil skuffa Jefferson, finn han ut at ekspedisjonen må dela seg i nokre små grupper. Sjølv tek han med seg fire-fem mann nordover langs Maria-elva, for å finna ut kor langt nord den går. Vegen hans går gjennom område som var kontrollerte av Blackfoot-indianarar, som gjekk for å vera dei mest krigerske av alle indianarstammer. Nokre indianarar prøver å stela nokre av hestane til ekspedisjonen, og det endar med at dei tek livet av minst ein indianar. Dei flyktar så fort dei kan, og det kan berre ha vore flaksen som redda dei.
Lewis får mykje skryt for dei botaniske og zoologiske kunnskapane sine. Dei fann fleire hundre ukjende plante- og dyreartar, og måten desse er skildra på skal vera framifrå.

Etter reisa venta alle på at Lewis skulle gje ut dagbøker frå turen. Så langt kom han aldri. Han drakk for mykje, fann ingen som ville gifta seg med han, tok på seg ein guvernørjobb som absolutt ikkje passa, og fekk store pengeproblem. Han tok livet av seg i 1809, rundt tre år etter at ekspedisjonen var over. Utdrag og samandrag av dagbøkene vart gitt ut i 1814, men dei selde lite. Ikkje før i 1904 vart dei samla dagbøkene gitt ut, i åtte band, og dette førte til ei auka interesse for ekspedisjonen. I dag finst det bøker om ei mengd sider ved ekspedisjonen, og det er vanleg å reisa langs ruta dei gjekk. Nokre få stader langs denne ruta er naturen framleis urørt.

Guffen tilrår.

3. august 2010

Sparre Olsen: Tor Jonsson-minne (1968)

I 1999 gav Ingar Sletten Kolloen ut ein fin biografi om diktaren Tor Jonsson (1916-1951). Boka er grundig og god, og vil verta ståande, som det heiter. Eitt av hovudinntrykka eg sat att med etter å ha lese den boka var at Jonsson hadde det tøft. Han sleit på fleire område.

Hadde denne boka koma ut etter Kolloen-biografien, kunne det vore nærliggjande å kalla dette eit svar. Komponisten Sparre Olsen hadde nær omgang med Jonsson, og i boka fortel han om møte og samvere med Jonsson, og tek med mange kort og brev Jonsson sende han. Her er Jonsson lystig, i godt humør, og skriv brev der det støtt kjem humoristiske vendingar. "Eg skulle saga ved i dag, men så var eg så heldig at saga sund saga og da fann eg på å skrive nokre ord i staden." Boka inneheld òg dikt som ikkje var med i dei samlingane Jonsson gav ut, og her er fleire foto og teikningar.

Det er ei kort og lett bok, som fyrst og fremst er ei minnesamling. Det handlar om mennesket Jonsson; mindre om diktaren og dikta. Eg likte boka, og vart ørlite nostalgisk. Det er jo heilt utenkjeleg at norske forlag ville gitt ut liknande småskrifter i dag.

Guffen tilrår.

Relatert på kulturguffebloggen
Inger Heiberg: Drøm mot virkelighet. En bok om Tor Jonsson (1984)
Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein biografi om Tor Jonsson (1999)
Teigen og Ottesen (red.): Meg kan ingen grava ned. Artiklar om Tor Jonsson (2017)
Pedro Carmona-Alvarez leser Tor Jonsson (2021)